onsdag 30. desember 2009

Maurpedometerteorien - Kan ørkenmaur telle skrittene sine?

Vanligvis bruker maur duftspor for å navigere, men i ørkenen ligger forholdene dårlig til rette for å bruke lukt. Vind, lav fuktighet og direkte sollys gjør at lukten forsvinner raskere enn mauren får tid til å komme seg hjem.

Derfor har sveitsiske og tyske forskere kommet på idéen om at maurene kanskje har pedometere i spesielt tilpassede hjerneceller. 1-2-3-4-5-6.... teller de for hvert skritt når de går på matsøk. På returen teller de ...6-5-4-3-2-1-Hjemme!

For å teste denne teorien merket forskerne tre grupper med maur og trente dem til å gå til et spesielt sted for å finne mat. For å komme hit måtte de ta et gitt antall skritt (la oss si 100). Men når de var fremme ble to av de tre gruppene manipulert.
  • Gruppe 1 - de normale - gjorde de ikke noe med.
  • Gruppe 2 - styltemaurene - fikk limt på grisebust på beina så de kom til å ta lengre steg for hvert skritt de tok på hjemveien.
  • Gruppe 3 - de amputerte - fikk kappet av beina like under kneet (!) så de kom til å ta kortere skritt for hvert skritt de tok på hjemveien.
På hjemturen når maurene skulle telle seg hjem (...5-4-3-2-1-Hjemme!) gikk det greit for de normale maurene. Styltemaurene på sin side var kommet langt forbi hjemmet sitt med sine sjumilsskritt når de stoppet og så seg rundt etter tuen. Og de amputerte var ikke kommet frem når de begynte å lete.



Maur på stylter

De lot de tre gruppene sove på det om natten og neste dag fikk de ta seg frem på egenhånd til maten med sine respektive handikap. På denne returen gikk det helt fint og alle var på rett sted når de stoppet opp og begynte å søke etter tuen!

Forskerne mener at maurene ble lurt på akkurat den måten de forventet dersom de har skrittellere i hjernen.


mandag 28. desember 2009

Treningsmetoder på hest - interessant tråd på Ellen Ofstads forum

Det er ikke bare i hundeverdenen man er ekstremt oppfinnsom med treningsmetoder som innebærer svært sterke ubehag. Ellen Ofstad skriver i et interessant innlegg på sitt forum om en treningsmetode hun har hørt har blitt brukt for å temme hest i USA.

Her er et lite utdrag fra innlegget - les resten på forumet:

Det minner meg om en treningsmetode jeg ikke har et filmklipp å illustrere så jeg skal fortelle om det. Da jeg var i USA ble jeg tilkalt for å trene noen mustanger. Disse hestene hadde vært utsatt for "korn trening". Denne "treningen" bestod i at hesten ble lastet inn i en spesiellaget transportboks. Hodet deres stakk ut av boksen foran og inne stod hesten veldig trangt. Så ble boksen fyllt med korn så det dekket hele hesten. Hesten kunne ikke bevege seg, og den kunne heller ikke skade seg (fysisk). På utsiden stod de og klappet hesten på hodet (Dette med klappingen på hodet høres kanskje snilt ut, men for disse villhestene er det like koselig som det ville være for oss å bli slikket over hele ansiktet av en kobra mens vi var bundet og hjelpeløse). Gradvis "roet" hestene seg ned og de ble helt glassaktige i blikket. All motstand forsvant i løpet av den halvtimen ca som dette pågikk. Så ble kornet tappet ut og hesten leid ut.


Et rent mirakel hadde skjedd... de salte opp hestene og red dem rundt. Hestene gikk rundt som gamle skolehester og gjorde ingen forsøk på å kvitte seg med rytteren, stikke av eller protestere på noen måte. Etter dette kunne de leies inn i sin nye eiers transport og kjøres til sitt nye hjem. (Dette skjedde på det stedet der folk kunne adoptere mustanger; det var noen folk som hadde spesialisert seg på akkurat dette; for en liten sum kunne de temme hesten for deg på kort tid før du tok den med deg hjem).


Hestene var rolige og håndterbare i varierende tid etterpå. En hadde "våknet" i transporten hjem. En hadde "våknet" etter noen timer. På en hest satt effekten i flere dager før den våknet til liv igjen. Felles for alle var at de var vildere og farligere enn noen av de andre mustangene jeg jobbet med. De andre mustangene jeg trente var sky og vanskelige å komme i nærheten av. Disse hestene gikk til angrep om man kom inn i innhegningen deres, og var mildt sagt livsfarlige.

lørdag 26. desember 2009

- Noen ganger må man bare si til seg selv: "OK, jeg har fremdeles ni levende, to-hodede dyr" og gå videre...

Lilly, den fembente valpen, var like ved å bli solgt til Coney Island Freakshow, ved John Strong, der den skulle bli underholdning for publikum sammen med andre dyr med misdannelser. En dyrevenn overbød Strong med 1000 dollar og valpen ble dermed omsatt for 4000 dollar. Den fikk umiddelbart operert bort det femte benet.

Strong som mener at Lilly ville være perfekt til showet "Freaks of Nature" har truet med å saksøke Lillys selger for å ikke ha fulgt opp den muntlige avtalen de hadde.

















Her er hvordan fremtiden for valpen ville sett ut:

















For de av dere som ikke kjenner til apers kroppsspråk - denne apen har det IKKE festlig fordi den viser tennene. Den er engstelig.

Neste gang du ser en ape som "smiler til deg" er det helt i orden om du forteller dine venner at apen er redd - ikke glad. Folk behøver visst å opplyses om vi vurderer alle de jublende kommentarene slike bilder oftest får.

lørdag 3. oktober 2009

Nå skjønner du vel hvor god leder vi har vært?

Anbefaling: En fornøyelig og tankevekkende artikkel fra Ane Møller Gabrielsen. Her er en liten smakebit:

Jeg ble derfor temmelig overrasket da jeg ikke fant spor av lederskapsteorien verken i gamle hundebøker, eller i beretningen om Pelle. Da jeg forsøkte å finne opphavet til denne teorien, var det nokså vanskelig, alt jeg fant var vage henvisninger til ulver og "sunn fornuft". Til min store overraskelse ser det ut til at lederskapsteorien er yngre enn prinsippene bak klikkertreningen, de "tradisjonelle" metodene er ikke tradisjonelle i det hele tatt! Faktisk ble mye av "forskningen" som ligger til grunn for forestillingen om dominanshierarkier hos dyr forkastet allerede på 1940-tallet (6)!!
Kanskje har Karen Pryor rett, kanskje så ikke "vanlige folk" nytten av treningsmetoder for delfiner, som tross alt utgjør en større treningsutfordring enn hunder. Delfiner stikker av hvis de ikke er fornøyd, hunder er enklere sånn sett - de lar seg behandle brutalt. Slik sett kan man si at hundetrenere hadde et valg, og de valgte lederskapet.
Jeg er så gammel at jeg arbeidet sammen med en gjeterhund på mine besteforeldres støl på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Mine besteforeldre hadde ingen hundebøker som jeg vet om, men oppdrog en rekke gjeterhunder basert på kunnskapsoverføring fra sambygdinger. Ikke husker jeg at det noen gang var snakk om at hverken hunden, hesten eller kyrne var dominante eller at vi måtte vise hvem som var sjefen. Vi barna fikk grundige instrukser om å aldri skremme eller slå dyrene. Vi fikk heller aldri lov å nevne noe som gjaldt slakting når vi var i nærheten av dyrene. Løpe og rope i fjøset var ikke lov, mens herje, leke og kose i kalvebingen var obligatorisk. Vi deltok i stell som foregikk med en slik ro og trivsel, at det antagelig er grunnen til at jeg valgte å arbeide med dyr senere.

Vi hadde blant annet som jobb å pusse alle kuene ved hvert stell. Det skulle ikke henge møkk i pelsen og var dyrene sjuke skulle de stelles med stor omsorg. Ingen av mine besteforeldres kyr var sky, redde eller aggressive, men tok de til seg kviger (jeg husker en som ble kalt Fermelin som gav meg ufrivillig nærkontakt med hornene) var det alltid mye jobb med å få dem like snille, rolige og håndterlige som de andre. Midt på dagen hvis det var finvær og kyrne våre lå på vollen kunne vi legge oss oppå dem for å sove. Den deilige, varme kukroppen med de romlende lydene fra vommen.

Min Goffa (bestefar) pleide å trene søk med hunden i snøen om vinteren. Det var alltid spennende å bli gravd ned i en hule og vente til hunden grov seg ned til oss. Tanja var en lydig, kjærlig og vennlig hund som i mitt hode er nærmest omgitt av et magisk lys - også nå etter jeg er blitt voksen. Den neste hunden, Carola, fikk de etter jeg var blitt tenåring. Hun ble ikke gjeterhund fordi de sluttet med stølsdriften, men kunne rydde opp søppel på gulvet og bære brødskiver til hesten (hun satte seg ned mellom frambeina på den og hesten plukket ut av munnen hennes).

At besteforeldrene mine kjeftet på hunden er vel sannsynlig, men ærlig talt er ikke dette minner som stikker seg fram. Blant det jeg husker av lærdom var at vi alltid skulle belønne hunden når den kom, selv om det skulle skje at hun ikke kom med en gang. Noen fysisk avstraffelse av hunden minnes jeg ikke. Først og fremst var det et stort fokus på at hunden skulle læres - ikke tvinges.

På loppemarked og Fretex er jeg alltid på jakt etter dem - de utslitte og hele bøkene, eller de ikke fullt så utslitte bøkene med valpetannmerker. På samme måte som Ane har jeg lest en rekke gamle hundebøker og blitt forbauset over at bøker jeg trodde ville inneholde "gammeldagse" ideer er langt bedre enn sine yngre slektninger. Lederskapsideen er fraværende og hundetrening er ikke omgitt av det mystiske skjæret som det gjerne fremstilles av blant lederskapsentusiastene. - Skal hunden din bli lydig må den se opp til deg og respektere deg som sjef. Og skal du vinne lederskapskonkurransen må du ha de rette karaktertrekkene og utstråle den rette energien (og annet newagebabbel).

I de gamle bøkene går man heller rett på sak, uten å tillegge hunden følelser og ideer. "Hvordan lære hunden innkalling". "Hvordan lære hunden å ligge på plassen sin" osv. Som den realist jeg er liker jeg best denne tilnærmingen og jeg opplever at lederskapsfilosofien kommer i veien for vanlig logikk - at hunder lærer av det de opplever i sitt miljø.

Jeg tenker på de blanke og forvirrede uttrykkene som sprer seg over ansiktene til folk når jeg spør dem hvordan de har lært en hund en kommando som de sliter med å få den til å adlyde. De skjønner virkelig ikke spørsmålet. De har jo vist hunden hvem som er sjefen! De demonstrerer velvillig at de har vært strenge og autoritære når de har sagt kommandoen.

GÅ OG LEGG DEG!!!

Nå skjønner du vel hvor god leder vi har vært?

søndag 20. september 2009

1-0 til sjimpansene



Kildene sier at han brukte omtrent ti minutter på å tenke ut dette...

Flere måter å forvirre hjernen på...

Hvordan hjernen kan spille oss et puss...

mandag 7. september 2009

Snikjakt uten å bevege seg...

Hvordan det er å være en mus som ikke følger helt med på omgivelsene...



tirsdag 28. juli 2009

Mishandling av sirkuselefanter

Igjen er det dokumentert at treningsmetoder brukt i sirkus ikke tar hensyn til dyrenes velferd.

Elefantkrok blir sett på som et nødvendig redskap for å trene elefantene til underholdning, og blir brukt i utstrakt grad. Dette er en hard stokk som har en metallkrok i ene enden. Elefantkroken blir brukt til å slå og stikke i dyrene med, med hensikt å påføre dyrene smerte slik at de viker unna. Man har også dokumentert flere tilfeller der kameler og hester blir slått.

Denne gangen er metodene dokumentert hos Ringling Bros i USA.



Se video på VGTV.

Jeg oppfordrer alle til å sette seg inn i alternative treningsmetoder som innebærer bruk av kontroll uten ubehag og utstrakt bruk av belønning. Slik kan vi unngå bruk av straff og ubehag både mot våre egne selskapsdyr og kreve at folk som jobber med dyr kjenner til og bruker metodene.

tirsdag 21. juli 2009

tirsdag 14. juli 2009

Gi labb, katteeiere!

Katteeiere flest kjenner seg igjen i at katten deres maler på én måte når den koser seg, og en annen måte når den skal få deg til å åpne kjøleskapsdøren. Pjevs gir seg heller ikke så lett. Den holder gjerne på med sin insisterende maling til du har forlatt den varme sengen to timer før du egentlig behøvde, klistret linsene på tørre netthinner, labbet naken forbi vinduet som vender inn mot naboen og varmet kattematen til nøyaktig den temperaturen pus foretrekker.

Etterpå, når det ikke lenger er noen vits i å gå og legge seg igjen, studerer du det arabiske ordtaket på en kjøleskapsmagnet du fikk av en hånlig hundevenn som påstår at hunden hans ALDRI stjeler mat (dette er selvfølgelig løgn - kun katteiere kan ledes til å tro slikt).
"Betror du katten nøkkelen til spiskammeret ditt?".
Mon tro om ikke kattjævelen har funnet nøkkelen uten at jeg la merke til det, tenker du morgengrettent mens du vurderer om ikke du skal bruke store deler av årslønnen din på erstatte all denne strietapeten som er klort opp til 70 cms høyde. Du slår det naturligvis fra deg i samme øyeblikk og avgjør å heller vente med den nødvendige oppussingen til etter de 8-10 årene det tar før katten din er blitt gammel og harmløs. Du forsøker å trøste deg med at du antagelig ikke er alene om å la livet bli styrt av et dyr som du ikke en gang valgte å bo med, men som heller valgte deg den dagen den søkte inn til varmen fra fryseboksen i garasjen. I neste øyeblikk slår det deg at livsutfordringene dine ikke bare er personlige, men antagelig globale. Sengen er et godt sted å ligge og gråte i fosterstilling, likevel.
-------------------

Nå har forskere funnet ut at tigge-malingen, som nettopp fikk deg til å gråte som et barn, har en frekvens som etterligner spedbarnsgråt. Altså har katter evolvert en egen måte å male på som treffer noen biologiske "forhåndsinstillinger" hos mennesker og får oss til å handle på en omsorgsfull måte. Mens insisterende mjauing gjerne fører til at du hiver katten ut i kulden, vil denne purringen mykt lokke deg til å følge kattens anvisninger. "Kjøleskapsdøren... Kjøleskapsdøren... slik ja... riktig vei, ja..."

Forskerne mener at katter er i stand til å overdrive purringen og frekvensene til nøyaktig riktig nivå slik at vi "eiere" ikke får lyst til å kverke katten, men heller gi den det den ønsker.

Se den topp hemmelige instruksjonsvideoen for trening av katteeiere her:


Selv har jeg ikke katt, men naboen har en bedårende, skjønn en som simpelthen ELSKER å spankulere tergende på verandagjerdet og pusse seg så overlegent som kun katter kan. Bare når Jess er ute i hundegården/på terrassen naturligvis...

Jess på sin side oppfører seg like lite kongelig som hunder er berømt for. Hver dag er en ny dag, med nye muligheter. Kanskje dette er dagen hvor husene har beveget seg så tett sammen at jeg kan nå katten?

Hvordan er din katt? Bruker den "tigge-maling"? Lykkes den med det? Har den også en vanlig kose-maling? Hører du lett forskjell?

tirsdag 23. juni 2009

Elefanter redder babyelefant fra å drukne



Det følger ikke med noe informasjon med videoen, så jeg vet ikke hvor denne filmen er skutt.

Jeg elsker måten elefanten vifter med snabelen på etter de ved hjelp av samarbeid og utprøving av ulike løsninger møysommelig klarer å redde den vesle elefantbabyen.

onsdag 3. juni 2009

Ta det med ro! Det er bare en hund. Du kan jo bare kjøpe ny..

Denne insensitive politimannen fikk kun en reprimande etter at han med viten og vilje holdt tilbake noen fortvilte hundeeiere som kjørte over fartsgrensen for å redde hunden sin fra kvelning.

Ikke bare holdt ham dem tilbake i 20 minutter, men han kom også med en rekke nedlatende uttalseser som "Ta det med ro! Det er bare en hund! Du kan kjøpe deg en ny..." "Jeg bryr meg virkelig ikke om hunden din"

Hunden døde i bilen. USA har antagelig enten en fryktelig dårlig dyrevelferdslov, ellers så har de politimenn som ikke kjenner til den.

I Norge er lovteksten slik: "Råkar nokon på eit dyr som synleg er sjukt, skadd eller hjelpelaust, skal han hjelpa det så langt råd er."




Mon tro om det hadde hjulpet å ringe politiet i denne situasjonen? En absurd og desperat situasjon...



Utroskap og syndige avsløringer hos mennesker og dyr

Kom jeg i mitt forrige innlegg til snakke om utroskap som om det bare var knyttet til dyreverdenen? I så fall må jeg bare minne på at vi er en del av den og at folk har en velutviklet evne til å avsløre utroskap.

Faktisk er det ikke bare mennesker som har utviklet en rekke teknikker for å avsløre utroskap. Enkelte fuglearter er studert, fordi de danner par, noe som ellers ikke er vanlig blant dyr. 

Fugle-ektemaken kan ikke bare oppdage det, men også gjøre noe med det! Han kan hakke på kloakken til hunnen slipper ut sæden hun har sneket seg til ektemakens fravær...

Fugleverdenens sæddreper...

Man har også funnet ut hvis det er en sjanse for at hunnen har vært utro er hannen mer skeptisk til å hjelpe til å ta seg av avkommene. I mangel på evner til å forstå og lese DNA-tester vil hannen gjøre en liten kalkulasjon.

"Dersom jeg ikke har sjans på noen andre lekre damer og det enda finnes en liten sjanse for at noen av disse eggene har mine gener, blir jeg her. Men dersom Agnes i Grønnåsen er villig og jeg passer godt på at hun ikke får sneket seg ut på kino med Fredrik, tar jeg sjansen på at frøken Utro klarer å ta seg av ungene på egenhånd."

Under kan du se hva som skjer med frøken Utro når det er for sent med en angrepille.


Hunder - nå også dominante mot laserpenner...Kan vi vennligst spares for mer kvasi-etologi?

En del hundetrenere (og eiere, naboer og familiemedlemmer) synes å være besatt av dominanstanken og bruker den som en universalforklaring på alt hunder gjør rundt mennesker. 

"Han tisser på seg når han er alene hjemme fordi han ikke vet at det er du som er sjefen", "Han trekker seg unna fremmede fordi du ikke fremstår som en leder", "Han jager halen sin fordi han er dominant".

Ikke noe av dette finnes det grunnlag for å påstå innen etologi eller atferdsanalyse. Det er hjemmesnekret etologi.

Men at det går an å trekke det så langt (som i dette videoklippet) å forklare at en hund jager etter laserpennlys med at "med dette lyset ble hunden dominant"? Kjære vene... Hvis ikke dette er mangel på kunnskap, så er det i alle fall mangel på fantasi?



Bare for å oppklare hva dominans i dyreverdenen egentlig er:

Dominans er stabile relasjoner mellom individer oppnådd gjennom tvang, aggresjon og underkastelse for å avgjøre hvem som har prioritert tilgang til ressurser (terriorie, mat, liggeplass, seksuelle partnere).

Et dominansforhold er ikke etablert før ett dyr gjennomgående trekker seg for det andre i situasjonene som gjelder ressursene. Hovedsakelig gjelder denne prioriteringen kun når det mer dominante dyret er tilstede. Når katten er borte danser musene på bordet, og man kan ha sex med alle som vil...

lørdag 30. mai 2009

Hunder med fryktelige kromosomfeil

Dette er slett ikke en oppfølger til BBC-dokumentaren om avlen på utstillingshunder, men en cyber-kunstutstilling av noen av mine studenters kreasjoner...

Studentene gikk motvillig med på å la de vakre tegningene sine legges ut i bloggen med løfte om fullstendig anonymisering :) Det hele er et resultat av undervisning i genetikkHundeeierskolen/Instruktørutdanningen.






Les mer om "Bygg din egen hund med DNA-koder her.

Så forskjellige kan hunder bli med bare 8 DNA koder for 8 trekk... :)


torsdag 28. mai 2009

Hund sparket til døde i Oslo

Aftenposten skriver at en mann i 50årene sparket en voksen setter til døde i Slottsparken i ettermiddag, etter at hans egen hund (som var i bånd) og setteren havnet i slåsskamp. Jeg er spent på hva rettspraksis blir på dette? Hvordan blir det reagert på en så overdreven aggresjon mot en hund? Og hvordan blir det reagert mot eieren av hunden som ikke hadde sikret den tilstrekkelig?


Følgede paragrafer er spesielt relevante i Hundeloven. "Vesentlig skade" skal vurderes på samme måte som mot mennesker - dvs at det ikke gjelder vanlig legemsfornærmelse eller -beskadigelse så vidt jeg kjenner til.

§ 3. Generelt aktsomhetskrav

En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser. Blant annet skal hundeholderen søke å avverge at hunden eller hundeholdet skaper utrygghet for andre.

Den som er berørt, kan kreve overfor hundeholderen at en varig tilstand eller varige forhold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, eller som volder urimelig ulempe, blir rettet.

§ 4. Alminnelige regler om sikring av hund. Vilkår for å la hund være løs

Hunder kan være løse bare når de

a)blir fulgt og kontrollert på aktsom må

§ 14. Inngrep på stedet mot hund som jager eller angriper mv.

Hundeholderen skal sørge for å holde eller kalle hunden tilbake og gjøre det han kan for å avverge urettmessig fare når en hund jager eller angriper mennesker eller dyr.

Et ellers ulovlig inngrep mot en hund er lovlig når noen gjør det for å avverge at hunden urettmessig jager eller angriper mennesker eller dyr, dersom inngrepet ikke går lenger enn nødvendig for å avverge skade, og dessuten ikke går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet og den angrepnes interesse.

d)Enhver kan på stedet avlive en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person vesentlig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare. Det samme gjelder hvis hunden har voldt vesentlig skade på tamrein, husdyr, hunder eller hjortevilt, dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer.

Oppdatering: VG skriver at også de to hundene til gjerningsmannen var løse, og disse hundene hadde lekt sammen. Hunden som ble drept het Rocky og var en ti år gammel gordon setter.

fredag 22. mai 2009

Bygg din egen hund med DNA-koder

Har du alltid ønsket deg en hund med tynn, lang kropp, flatt hode, store hengeører, korte, kraftige ben, grønne øyne, kort hale og gul, krøllete pels?

Denne leken er glimrende for hundeeiere som også er interessert i naturvitenskap! Under overskriften A Recipe for Traits kan man ved hjelp av "DNA-koder" som man trekker tilfeldig sette sammen en hund med de mest absurde trekk.

Fremgangsmåten er at man trekker en DNA-kode for hvert av de 8 trekkene som er beskrevet (kropp, hode, ører, bein, øyne, hale, pelsfarge og pelstype). Du krysser av på figurene din etterhvert som du trekker "DNA-koden" din og tegner til slutt den merkelige hunden.

Denne kan du så henge opp på veggen sammen med en sammenteipet strimmel med DNA-koden.

Denne leken skal jeg ha med studentene på Hundeeierskolen på mandag. Kanskje noen av dem er villige til å la meg publisere kunstverkene deres? :)



Oppdatering: Jeg har fått tillatelse etter løfte om fullstendig anonymisering :) Se her: Hunder med fryktelige kromosomfeil.


tirsdag 19. mai 2009

Se det an-eksperimentet

Ofte får mine klienter som har hunder med atferdsproblemer råd fra andre om "å se det an", "la hunden modne litt" eller "la hunden få litt tid på seg". På den andre siden står atferdskonsulentene og vifter med et flagg som sier "ikke vent for lenge!".

Jeg opplever alt for ofte at jeg får inn hunder som har hatt frykt- eller aggressjonsproblemer over lang tid uten at de rette tiltakene er blitt satt inn. For valper med tydelig frykt for mennesker får eierne høre av andre at "den vokser det nok av seg", "bare ta den med overalt så skal du nok se at det løser seg", "den er så ung enda" etc. De stakkars valpeeierne forsøker så godt de kan å holde motet oppe, og håper at alt løser seg av seg selv.

Fra atferdskonsulentens perspektiv er det et første tegn på at atferdsproblemer vil oppstå når små valper viser frykt for mennesker. Dette er noe man skal ta alvorlig og sette inn tiltak på så tidlig som mulig. Jo lenger valpen får trent seg på å være redd for folk, jo dårligere prognoser får den.

Jeg vil med dette minne på at:
mens det kan føles trygt og ufarlig å gi råd til folk om å se atferdsproblemer an, kan det å vente med å søke hjelp være nøyaktig det som gjorde at hunden utviklet aggresjon mot folk eller at eieren ikke lenger makter den oppgaven det er å rehabilitere hunden.


Å "se det an" er et tiltak på lik linje med andre, og innebærer risikoer i seg selv.

mandag 11. mai 2009

Tjenestehundkonferansen i Belgia

Nå er alt pakket og det er bare å sette seg på flyet til Ieper i Belgia. Det er et helt år siden jeg har vært på kurs nå, uten å være arrangør eller foreleser selv, så det skal bli deilig å lene seg litt tilbake og ta inn inntrykkene!

6th International Working Dog Conference handler om luktesans, syn, hørsel, prestasjoner og fysiologi, seleksjon, trening, genetikk, ernæring og erfaringsutveklinger av gode driftsmetoder. 

Jeg gleder meg!!!


fredag 24. april 2009

Selvlysende Beagle til catwalken

Det er visst ikke bare veskehunder som er den store hitten. Nå har man laget selvlysende valper. Noe upraktisk er det naturligvis at man må ha dem i et mørkt rom med UV-belysning for å få fram effekten, men ryktene sier at Paris Hilton har donert penger til den videre forskningen.





Hundene er genmanipulerte slik at de produserer et rødt selvlysende protein som det vanligvis er sjøanemoner som er spesialister på.


Forskerne lagde Ruppy, på bildet, ved å først infisere fibroblast-celler (tidlig stadium av bindevevsceller) med et virus som var "motoren" for å sette genet inn i DNA'et i cellekjernen. Deretter overførte de kjernen i fibroblast-cellen til en hunde-eggcelle hvor kjernen var fjernet.


Den neste uken lette de febrilsk etter løpske tisper som ville finne seg i at ingen sex og ingen sædceller var involvert, mens cellen fikk ligge i en petriskål og dele seg. Det klonede embryoet ble satt inn i livmoren hos den utvalgte jomfruen.


På dagtid ser visst beaglene helt normale ut (den i midten er ikke manipulert, men de to andre er):



Oki - hvilke atferder skal vi sette på ønskelisten for våre fremtidige genmanipulerte hunder?

Jeg kommer ikke på så mange jeg vil ha, men minst en jeg vil fjerne. Hva er det for eksempel som gjør det så ytterst nødvendig å riste seg mest mulig i nærheten av MEG etter et bad? Dette må da være en mutasjon som er enkel å fjerne? Gjør sjøanamoner slikt, kanskje?

Men fra spøk til revolver. Hvis jeg legger til side mine personlige og egoistiske interesser i at genteknologien blir langt mer avansert, har jeg likevel kvaler med å akseptere de veiene som gås opp i prosessen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om at vi er i stand til å skape selvlysende valper.

Pippi ikke være Beagle i mitt neste liv.

søndag 5. april 2009

Tannlegen er ikke noe å være redd for...Mistenksom, nå!

Vi er nok mange som er overbevist om at tannleger på fritiden liker å skyte på småfugler, gnikke isopor på vinduene til ungjenter som sitter barnevakt, skremme småbarn i mørket og er ivrige deltagere på allehelgensnatt. Men så han vi kanskje ikke hatt så forståelsesfulle foreldre og tannleger som denne gutten her.

Denne videoserien er en flott fortelling av hvordan Callan som ikke bare er redd for tannleger, men også alt som er nytt og fremmed, blir trent av sin mamma. Hun bruker mini-marshmellows som belønning (Callans eget valg), bruker en klikker som markør for rett atferd og bruker ord og signaler for å informere Callan om rett atferd.

Hun forsøker å passe på at kravene til Callan ikke blir for store - dvs at det er viktig at han ikke får panikk og å unngå at han begynner å trekke seg tilbake til et "tryggere sted" fra det stedet hvor han får belønningen.

Hun begynner derfor allerede å belønne utenfor tannlegekontoret. Samtidig med dette gjør hun hjemmetrening. Hun belønner Callan for å sitte i en stol (hjemme) og åpne munnen. Hun har også en treningsomgang hvor han skal berøre ulike deler av bilder som hun har tatt på tannlegekontoret og en hvor han skal bruke en tannlegeleke.

Mammaen bruker noen ganger bamsen til Callan til å gjøre ting mindre skremmende og hun gir aldri gir oppmerksomhet på fryktatferd. Hun gir tydelige signaler om ønsket atferd, bruker sin egen plassering av belønninger til å få ham dit hun vil og dersom det går litt dårlig finner hun lettere atferder eller får ham til å trene henne selv til de samme atferdene. Se hvordan det går fremover her:

Sitte i stol og åpne munnen:


Ta på bilder:


Være tannlege selv:


Første tur:


Andre tur:


Tredje tur:


Fjerde tur:


Femte tur:


Sjette tur:


Og syvende tur (1 uke siden!):


Jippi! Sitter i stolen og åpner munnen mens det borres i naborommet!

Mer enn hva jeg pleier å begynne å svette av når det gjelder tannlegekontorer. Dette etter at min mor og tannlegen satt på meg da jeg var seks år og borret i alle seksårsjekslene mine uten bedøvelse. Dette var en av de første gangene jeg var til tannlege. Jeg hylte av skrekk mens de oppgitt og kanskje litt sint fortalte meg at det ikke var noe å være redd for :) Jeg husker det meget godt, kan du si. Heldigvis gruer jeg meg ikke før jeg sitter i stolen, men disse lydene og luktene og skrapingen i tennene med den derre nålen gjør at jeg stivner i hele kroppen. Etterpå er jeg utslitt og stiv og støl.

Etter at jeg slo til en tannlege i panikk, kremt, har jeg heldigvis kommet til en tannlege som jeg har en avtale med om at hun sier til meg alt hun skal gjøre på forhånd. "Nå skal jeg skrape litt i tennene dine med denne" osv. Det virker på den måten at hun i det i det minste ikke er i fare for å bli overfalt av meg. Flink, hva?!

Til mammaen til Callan: Lykke til med treningen videre! Gleder meg til å se fortsettelsen!

lørdag 28. mars 2009

Ekstrem gjeting

Jeg må ærlig talt si at jeg ikke kan gå god for at alt dette er ekte. Bare at mye av dette kan gjøres med god planlegging, gode hunder og gjetere, mye arbeid og tålmodighet. Skjønner ikke helt hvordan de fikk beina til den sauen til å "gå"... Det så temmelig avansert ut! Og dette fyrverkeriet skjønte jeg heller ikke helt. Mon tro om de hadde noen porter?

Idéen er er kanskje det mest utrolige her. Når i livet våkner man opp midt på natten med en slik tanke? Og hvordan får man penger og folk til å stille opp? Meget kreativt!

Oppdatering: VG oppdaget og skrev om denne i dag, 23.04.09. Jeg er glad for å få bekreftet at dette med "beina som gikk" hadde hjelp av datateknologi :)

torsdag 12. mars 2009

Dyreopplevelser i Tanzania

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne med å fortelle om turen til Tanzania for inntrykkene bare strømmet på. Høydepunktene kom rett og slett som perler på en snor. Her kjøres det lass på bagasjebrett på sykler som vi hadde gitt opp å få inni Hiacen vår. Det vi hadde hatt problemer med å få i en trillebår bærer de på hodet. Langs veiene selges eksospotter, kull, mango, kniver, veggkart, sofaer, brukte sko, veggur, levende høner som veives opp i luften for at vi skal se dem, klær, bokhyller, madrasser, pengesafer, pcer, korger, krydder... Det er utrolig å se hvordan alle bærer på noe eller skyver noe foran seg i en tralle eller på sykkel. På lastebilplan har de en egen teknikk med å holde hverandre i armene slik at de som ikke har noe å holde seg i ikke faller ut i svingene.


Hadde du fått dette inn i bilen din? (Bildet er tatt på campusen til Sokoine University, hvor vi har kontor.)

På vei ut av Dar es Salaam. En kar tar seg en hvil på bølgeblikkplatene på vei langs hovedveien...
Det største høydepunktet var uten tvil safarien til Mikumi Nasjonalpark. Vi hadde egen bil og kunne dermed kjøre rundt inni parken alene. Allerede før jeg kom inn i parken hadde jeg sett impala, sebra, elefant, gnu, bøffel og bavian. Vi skulle spise lunsj med en gang når vi kom inn, men før det var vi omsvermet av en flokk med impala og sebra. Helt utrolig! På restauranten satt vi frempå en terrasse med utsikt i alle retninger, like ved et vannhull. Vanligvis pleier det å samle seg en hel masse dyr der for å drikke, men nå var det bare gnuer, bøfler, elefanter, bavianer og sjiraffer akkurat der siden det fantes masse vann i hele parken. Det er visst ellers et helt fantastisk skue i tørketiden å sitte på den restauranten. Bare noen meter som skiller deg fra de ville dyrene – ikke noe gjerde heller!

Velkommen til parken!

Etter lunsjen fikk vi komme helt utrolig tett på elefanter – bare noen meter fra dem. Der stod de og beitet og de små ungene lekte med hverandre. Best å holde seg i bilen for de kan fort bli veldig gretne! Sjiraffene er bedårende og nysgjerrige. Vi fikk også se flodhest i vannet, og en voksen krokodille og en babykrokodille.


Velvillig posering

Noe jeg syntes var en trist og nærmest skammelig oppdagelse var at lukten av elefantene minnet meg om sirkus.


Bøfler i mengder


Gnuer og sebraer


Flokker med bavianer


Grrrh... jeg skal bite deg i lillefingeren


Impala

Og flodhest

Om natten leide vi hytter i parken og da hørte jeg løvebrøl en tre eller fire ganger! Jeg er ikke helt sikker hvor mange fordi jeg trodde det var gnuer eller noe som brølte så jeg syntes ikke det var så nødvendig å telle. Men neste dag fikk jeg vite at det var løvebrøl. De var ikke langt fra hyttene. Det hørtes slik ut.

Klokken tre om natten ble jeg sakte vekket av av drøm hvor jeg innbilte meg at det kom noen til døren – jeg drømte at det var en stor bestefar med tøfler som subbet i vei på et vegg-til-vegg-teppe. Men så våknet jeg ordentlig og kikket ut av vinduet fordi det var noen ritsj-ritsj-lyder der og da så jeg rett i skinken på en elefant! Den hadde hodet ved hushjørnet ved terrassen/døren. Så jeg listet meg til å åpne døren og så enda en elefant i hagen bare noen meter unna! Jeg tenkte at det ikke var så lurt å på amatørmessig-amerikansk-turist-vis å bli most av en afrikansk elefant så jeg turde meg ikke ut på terrassen, men jeg måtte da virkelig kikke ut døren et par ganger. Merkelig nok fikk jeg sove etterpå. Jeg stod opp klokken 5 og ventet på soloppgangen. Heldigvis var det veldig klart og fint og skinn fra himmelen. Soloppgangen kom presis kl 6 og da kom også Rune (Fjellanger) så vi skynte oss til bilen for å kjøre rundt mer. Utrolig flott å se hvordan det bare krydde med dyr og morgenaktiviteter i soloppgangen. Nesten det første vi så var to sjakaler. De er ikke så lett å få øye på på bildet, men det var enda ikek blitt lyst og jeg måtte holde kamera i ro med lang lukkertid...




God morgen, sjiraff...

I soloppgang...

Full av insekter i ansiktet.



Just hanging around... Denne karen her var så utslitt etter å fått seg et nummer på morgenkvisten at han bare ble sittende uten å flytte seg for bilen, selv om hele flokken hastet videre.

Jeg ble bare ikke lei av å dra på safari! Kunne holdt på i ukesvis tror jeg. Før vi dro fra parken i kjørte vi på safarirally i på gjørmeveiene og fikk bruk for både lav firhjulstrekk, differensialsperrer og mer fancy stuff for å komme ut av sumpene. Jeg fikk et solid blå merke på skinken da vi måtte gi full gass og jeg ble kastet rundt på som en filledokke i bilsetet. Det var virkelig kjempemorsomt J

Til slutt fikk jeg se Vuma Hills som er en teltleir for turister. Jeg trodde jo det var noen sånne små trekant telt, men det viste seg at de var på 20-30 kvm med tregulv, to dobbelsenger, toalett og til og med dusj! Det var et helt fasinerende anlegg og full restaurant med utsikt over faktisk store deler av nasjonalparken. Dit har jeg virkelig lyst til å ta med alle jeg er glad i og overnatte en gang!!!! Alt som skiller deg fra jungelen er en tynn duk. Fasinerende! Ungene hadde elsket det.


I Morogoro, hvor vi jobbet, så vi noe de kaller genet-cat eller noe lignende. Et lang, tynt, lite dyr med buskete og stripete hale. Kroppen er sølvgrå med svarte eller grå flekker. Nydelige dyr! Bilder her... Det er visst ikke så uvanlig å holde disse som kjæledyr visstnok.


Hva er dette da?? Denne så jeg da jeg snek meg ut av bilen for å tisse i bushen - litt spennende å måtte speide etter løver og elefanter før man gjør sitt fornødne... :)

I parken så vi utrolig mange typer fugler, hvor jeg ikke kjente til mange av artsnavnene. Vi så i det minste "hornbill" (slike med store, krumme nebb), men disse på så lang avstand at jeg ikke fikk tatt bilde. Så så jeg disse hvite fuglene som følger bøflene for å spise insektene og noen nydelige stærer som lekte seg på restauranten.

Stork



Sånne hvite bøffelfugler - ah! Det er så godt å kunne briljere med slike solide biologikunnskaper...kremt
Nå mangler jeg bare å få sett løve. Vi så forresten spor etter det som så ut som store kattepoter.

Jeg tok naturligvis bilde! Kanskje løve? Kanskje hyene?

Når jeg var i nasjonalparken slo det meg med stor kraft at det var ganske naturlig at det var her menneskeheten først oppstod. En slik grøde og et slik fantastisk plante- og dyreliv! Det var fasinerende å tenke på at under slike forhold var det de første fortsporene ble satt på jorden.
Nå skal jeg og forhåpentligvis mann og småtassene tilbake til Tanzania til høsten. Da planlegger jeg ferie i endene av jobbingen, slik at vi kan få oppleve enda mer av naturen og kulturen.
Senere skal jeg fortelle mer om hva vi jobber med og vise bilder av de bedårende rottene. I mellomtiden kan dere adoptere en rotte :)

onsdag 11. februar 2009

Kwa Heri!

Grytidlig i morgen må jeg bare gni søvnen ut av øynene - for da setter jeg kurs til Morogoro i Tanzania. Jeg og Rune Fjellanger (prosjektleder) skal jobbe med et mineprosjekt for GICHD og apopo.org. Med både hunder og rotter. Rottene er så store som katter og jeg gleder meg vilt til å hilse på dem. De er visst både sosiale og vennlige, bare de får tid til å våkne av seg selv. Omtrent slik som jeg. (Eller hva sier du mannen min? :) )

Det morsomme med å belønne dem er at de ikke spiser godbitene, men lagrer dem i kjakene til senere. Tenk at belønningen virker likevel! Det synes jeg er et fantastisk teoretisk konsept. Jeg hører forresten skumle rykter om at hannrottene har testikler så store som eliteokser, så biologien må visst også studeres litt nærmere.

Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å fortelle mer nå, men nå må det lalles - i mellomtiden kan dere jo nyte bildet av det behårete firføtte.



søndag 8. februar 2009

Det finnes kun to typer fugl. Ørn og pippip....

En bekjent av familien mener at det finnes kun to typer fugl. Ørn og pippip... Om dette skyldes humor eller dårlige ornitologiske opplevelser i oppveksten vet jeg ikke. Antageligvis en kombinasjon... :)

På en hyttetur til Heggøy ytterst i havgapet i Øygarden nå i helgen ble jeg beæret med vingesus fra denne store og flotte ørnen. Den fløy like forbi oss da vi gikk en liten tur i solnedgangen. Jeg blir alltid overrasket over hvor store de er!! Jeg fikk heldigvis røsket kameraet ut i tide og knipset i vei. Bildet kunne vært skarpere, men jeg er likevel fornøyd.



Vi traff også på denne rødstrupen som hadde god kommando over de mange turistene på Heggøy. Den nølte ikke et sekund med å starte å tigge mat fra oss da vi satte oss på verandaen for å slikke sol og fortære resten av hyttematen. Den kom så nært at jeg fikk tatt dette bildet av den. Den ble naturligvis belønnet for innsatsen.


Min bestemor forteller at den lille sønnen til rektor på UMB en gang hadde blitt veldig forundret over en voksen dame sin atferd ved fugledammene på Ås. Han hadde betraktet fuglene, mens damen forsøkte på sitt enkle vis å kommunisere med ham. Gutten kom etterpå og spurte:

"Jeg vet hva en and er. Jeg vet hva en gås er. Og jeg vet hva en svane er.
Men hva er en pippip?"

mandag 2. februar 2009

Bjeffehalsbånd - et skrekkeksempel fra et hundepensjonat

av Randi Helene Tillung, M.Sc i atferdsbiologi, Fjellanger Hundeskole AS, Hordaland og Gry Løberg, MSc Companion Animal Behaviour Counselling, Manimal, Akershus

Manimal var nylig en tur til Bodø, for å ha sine faste atferdskonsultasjoner. Der ble Gry Løberg oppmerksom på at en person som hadde fått avslag på søknaden sin om bygging av hundepensjonat på grunn av støyproblematikk til nabolaget, nå hadde søkt på nytt. Og denne gangen med et HELT nytt argument.

Han lovet at han ville bruke bjeffehalsbånd på de besøkende hundene og dermed ville ikke bjeffing være et problem for naboene.

Byggingen har vært saksbehandlet i Bodø Kommune, hvor eieren av eiendommen i følge kommunens protokoll gjør det tydelig at bjeffehalsbånd er et tiltak som han vil legge til grunn for at søknaden skal gå gjennom:

” Når det gjelder støy fra virksomheten i kennel – vil støyisolerte yttervegger i bygninger og inngjerdinger dempe svært mye av hundeglam og sammen med bruk av bjeffehalsbånd vil tiltaket generere minimalt med sjenerende støy til omgivelsene.” og ” Tiltakshaver viser til at hundepensjonatet i tillegg vil legge vekt på aktivt bruk av bjeffehalsbånd.”

Lokale krefter har sendt bekymringsmelding til Mattilsynet hvor de påpeker at denne personen ikke bør få drive pensjonat i det hele tatt. Dette er vi hjertens enig i. Han må være svært dårlig orientert om gjeldende lover og retningslinjer, kjenne dårlig til hunders biologi og ikke minst er holdningene hans uforenlig med god dyrevelferd. Som kjent er det dem som steller dyrene, som er nøkkelen til at de får det bra.

Erfaringer med bjeffing fra Fjellanger Hundepensjonat

Fjellanger Hundepensjonat har nå drevet med oppstalling av privateide hunder siden 2005. Vi driver med støyreduserende tiltak på den måten at hundene skjermes fra innsyn, plasseres hensiktsmessig i forhold til hverandre, gir dem konger stappet med godbiter og leverpostei, samt at vi belønner stillhet (med pølsebiter).

Å straffe hunder på den ene eller andre måten i kennelen er fullstendig uakseptabelt og er enkelt og greit avskjedigelsesgrunn hos oss. Hundene er overlatt av sine eiere i den tro at de skal føle seg trygge og bli ivaretatt på best mulig måte. Det er ikke forenlig med å skremme dem på noen som helst måte. Hundenes bjeffing er en måte for dem å kommunisere på, f.eks at de er opphisset. Det kan også være et uttrykk for at de er ubekvem med en situasjon. Det viktigste da er å finne ut av hvordan man kan få dem til å føle seg bedre, ikke først og fremst å redusere bjeffingen.

Ellers må man utover det akseptere at hunder bjeffer både høyt og mye når man driver hundepensjonat, spesielt under fôringen og luftingen, og heller sørge for å plassere pensjonatet slik at det ikke er til sjenanse. Selv bor Randi Helene tyve minutters gange gjennom et skogsområde fra Fjellanger Hundepensjonat og på dager der vinden står i riktig retning kan hun selv høre hundeglammet rundt fôringstider. Spesielt de privateide hundene bjeffer ofte fryktelig mye. Langt mer enn tjenestehundene hos Fjellanger Hundeskole AS, som nøyer seg med å bjeffe når det skjer ”viktige” ting som besøk i kennelen, fôring osv.

For mer inngående informasjon om velferd og støy fra hundepensjonater se her.

Forbudt med automatiske straffeinnretninger

Ikke alle ser ut til å vite at sitronhalsbånd og andre automatiske dressurinnretninger som påfører ubehag er forbudt, selv etter den gamle dyrevernloven. Mattilsynet kom allerede i mars 2003 med sin uttalelse om automatiske dressurhalsbånd: ” Bruk av automatiske dressurhalsbånd uten at eier eller trener er tilstede er etter vår oppfatning i strid med dyrevernlovens § 11.” (se brev til fylkesveterinærene 13.03.2003, arkivnr: 751.3)

Dette er altså den gamle dyrevernloven hvor det slås fast at dressurhalsbånd er tillatt under aktiv dressur. Automatikk som utelukker treneren fra å påvirke utløsningen av ubehaget gjør at innretningene vurderes som ulovlig å bruke. Etter dette brevet kom ut er også all bruk av strøm blitt forbudt ved denne forskriften.

I samme brevet kommer Mattilsynets holdninger til denne typen trening, samt de dyrevelferdsmessige truslene klart frem:

”I dyrevernlovens § 8, pkt.7. heter det at det er forbudt å dressere dyr på slikt vis at det kommer i fare for å lide eller bli skremt i utrengsmål. Feil bruk av straff kan være psykisk belastende for hunden i slik grad at det er dyrevernmessig uforsvarlig. Dressurmidler som automatisk straffer hunden har stort potensial for å brukes feil, først og fremst fordi de kan brukes uten at hunden overvåkes. Et eksempel på dette er praksis med å sette ”bjeffehalsbånd” på hunder før man etterlater dem hjemme alene. Hunder som bjeffer når de er hjemme alene, lider ofte av angst for å være alene. At hunden i tillegg skal straffes med strømstøt eller vannsprut når den har en angstreaksjon er uforsvarlig dyrevernsmessig sett. Mange ganger er det for hunder nærmest umulig å ikke lage lyd, for eksempel hvis hunden blir skremt, skader seg, ser en katt utenfor gjerdet eller vinduet, eller fremmede trenger seg på mens hunden er alene. All slik feil bruk av straff er etter vår mening i strid med dyrevernloven.”

Vi er stiller oss bak Mattilsynets oppfatning og sier oss svært skeptisk til at sitronhalsbånd og lignende innretninger selges over en disk i dyrebutikker. Det er et stort potensiale for at slike innretninger brukes på hunder som er redde eller utilpasse. Typisk er det at det blir brukt på hunder som har separasjonsangst og som bjeffer når de blir forlatt. Disse kan bli aldeles skrekkslagne når de blir utsatt for et ubehag i alenesituasjonen, og vi har ikke tall på hvor mange historier vi har fått fra folk som har forsøkt det og istedetfor har endt opp med en hund som raserer inventaret, driver med selvskading og uler istedetfor å bjeffe.

Nå har vi fått enda en grunn til å bli bekymret over salget av bjeffehalsbånd. En grunn som vi ikke en gang kunne forestille oss! Det kunne jo, med kommunens bifall, bli tatt i bruk på hunder som av sine eiere ble overlatt til det de trodde var et hundepensjonat som ville passe på deres ve og vel – ikke som ville sprute på dem med sitron eller gi dem strøm dersom de blir engstelige...

Vi stiller med dette denne teksten til fri disposisjon for alle som ønsker å formidle budskapet til sine hundevenner, kunder eller medlemmer, så fremt forfatterne blir sitert korrekt.

PS: Vi vil i fellesskap sende en henvendelse til Bodø Kommune om at de må se bort i fra muligheten for at dette tiltaket skal kunne brukes og gi dem nødvendig informasjon slik at de blir kjent med at slik bruk både er etisk forkastelig og i strid med dyrevernloven. I tillegg tar vi kontakt med det lokale Mattilsynet og gir dem en påminnelse om sentralforvaltningens standpunkt.

torsdag 22. januar 2009

Servicehunder har fått penger til forsøksordning

Hjelpehunder og deres arbeid har alltid fascinert meg. Det er så mange dimensjoner ved et slikt hjelpemiddel, som ikke tekniske innretninger kan gi. Men jeg hadde ikke trodd det skulle bli så aktuelt for meg som det plutselig har blitt.

Mine faste lesere merket kanskje en lavere frekvens på bloggingen i desember. Det hang sammen med at jeg fikk vite at min yngste datter på halvannet år har en nevromuskulær lidelse, på folkemunne ofte kalt muskelsvinn. Denne sykdommen gjør at hun vil bli gradvis dårligere til å bevege seg og bli mer avhengig av hjelpemidler etterhvert. Hun har nylig lært å gå og jeg håper jo at hun kan få glede av den funksjonen lenge, men at det blir utfordringer er ikke til å komme utenom.

Jeg ser for meg at min neste hund må bli en rolig, barnekjær og stødig sak med passelig størrelse til å kunne støtte seg på. Min nåværende hund kan en hel del øvelser som å ta ut og inn av vaskemaskinen, ta opp skolisser, dra av jakker og sko, bære kløv, trekke i sele, slå av og på lys og lukke dører, og naturligvis apportere hva som helst (også metallapport i ti litersbøtte med vann - lite nyttig - men et morsomt og litt tøft triks...). Slike øvelser er enkle å lære inn, men utfordringen er å få den bombesikre hunden som digger alt av situasjoner og personer. Min hund er 11 år og omtrent like sær som hun er gammel. Border collies er vel heller ikke berømt for å være et godt valg som servicehund.

Forberedelse til og valg av hund til servicehundyrket er blant de viktigste delene av jobben. Å lære inn selve øvelsene er gjort på ganske kort tid dersom man har den rette hunden. Eller HESTEN!

Nysgjerrig nå? Se her:



Jeg fikk faretruende lyst på en slik liten sak da jeg så dette programmet. Og jeg ble himmelfallen da min mann, som har filateli som hobby og ikke er mer interessert i dyr enn at de kan klappes på og tas på tur, var åpen for ideen om hjelpehester.

Jeg har ikke kompetanse til å si hvor godt egnet miniatyrhester er som førere for blinde i forhold til førerhunder. Men hester har jo allerede bidratt mye til velferden for oss mennesker og at de har en evne til å lære en hel masse mer er utvilsomt. Å klikkertrene hester er som å skjære i smør med en varm kniv. Hester kan fylle roller som hunder ikke kan og kan gi en rekke viktige hjelpefunksjoner.

Hester lever også tre ganger så lenge som en hund. Miniatyrhester kan visst bli like gamle som det jeg er nå - hauggammelt med andre ord... Øynene deres er også slik at de kan se i en langt større vinkel en hunder har evne til. De kan også skryte av at folk er langt mindre redd dem enn hunder, en total mangel på rovdyrtenner og manglende jaktinstinkter som resulterer i at eieren seiler over plenen etter en katt. For dem som har plass til en ponni i huset er det beroligende å vite at de kan bli husrene - og hester kan gå med påhengt bæsjepose for turer i butikken.

Er du ikke overbevist enda om hvor fantastisk samspill man kan ha mellom hester og tobeinte bør umiddelbart du se denne videoen. Det samme gjelder om du er bare vagt interessert i dyr...



For å støtte servicehundsaken kan du ta en nærmere titt på www.servicehund.org, eller om du er på Facebook kan du melde deg inn i gruppen "Støtt servicehundsaken". Det er ikke bare penger som fungerer som støtte, men også tilstedeværelse, positiv omtale, hurrarop og heiing.

Genteknologi, go home... hunder avlet til de knapt tåler et vindpust

Mange er redd for de effekter avansert genteknologi kan ha på mennesker, dyr og planter. Men det nevnes sjelden bekymringer rundt den mer tradisjonelle "genteknologien" - nemlig avl.

Seleksjon av egenskaper er meget effektivt og man kan se endringer i arvematerialet på forbløffende kort tid. Avl på kort snute, som er nevnt i enkelte rasestandarder for hund ("bildet" på hvordan en rase skal være) er blitt tatt til det mest ekstreme. I den grad at det er til betydelig sjenanse for hunder. Og forøvrig for dem som skal leve med hunden. Jeg glemmer ikke den mopsen jeg for snart ti år siden hadde på kurs. Den kunne man høre snøftingen fra allerede før eierne tok den ut av bilen. Da stod vi inne i treningshallen. Andre egenskaper er så ille at hunder blir avlivet eller dør på grunn av dem (heteslag pga dårlig evne til å kvitte seg med varme, alvorlige hudproblemer etc).
I denne BBC-dokumentaren får man et innblikk i hvordan rasestandarder, makthierarkier og systemet rundt avl er lagt opp på en slik måte at gode innspill til forbedringer for dyrs velferd ikke når frem.


I Norge tok Rådet for dyretikk opp denne problemstillingen for litt over ti år siden i denne uttalelsen. Hovedkritikken var: Det avles idag på hunderaser som har eksteriøre trekk som direkte medfører eller disponerer for sjukdom eller skade i en slik grad at det ikke kan anses å være etisk forsvarlig. Å avle slike dyr kan også være i strid med dyrevernlovens bestemmelser. Derfor er ikke hundeavl bare en privatsak, men et anliggende av allmen interesse. Sunne og funksjonsfriske hunder, fysisk som psykisk, må være et overordnet mål, uansett rase.

NKK kom den gangen med et særdeles diffust svar som jeg dessverre ikke lenger finner på nettet. Det var noe rundt at de brydde seg, men at man ikke skulle overdrive bekymringene ...og husk og mate småfuglene. NKK har senere kommet med et noe mer konkret innspill til Landbruksdepartementet (pdf).
BBC har, etter at de laget dokumentaren, nektet å dekke Crufts som er den største og mest berømte utstillingen i verden - og den viktigste i forhold til hvilke hunder som blir avlet på videre. For den britiske kennelklubben er det naturligvis et stort tap. Mediadekningen er alfa og omega for arrangementet. I tillegg har de mistet store sponsorer (Pedigree f.eks) og dessuten goodwill hos viktige samarbeidspartnere som RSPCA. RSPCA skrev denne bekymringsartikkelen i 2008, men har nylig uttalt seg positivt til at den britiske kennelklubben nå har snudd og vil forby innavl, samt endrer rasestandardene. de nekter likevel å stille på Crufts.
Måten den britiske kennelklubben har intensivert sin innsats på for at rasestandardene ikke skal gå på helsen løs for hundene kommer frem i denne uttalelsen. Og i denne kampanjen kan du finne en oversikt over alle de andre satsningsområdene de har for å forbedre helsen.


Jeg håper at kennelklubben, selv om det ikke har vært satt spesielt søkelys på, også vil se på rasestandardene som forlanger at hunder skal være skeptiske/reserverte mot fremmede. Selv mener jeg at det er et dyrevelferdsproblem, i og med at disse hundene blir holdt tett på mennesker og er tvunget til å forholde seg til dem. I min jobb som atferdskonsulent er det ikke sjelden at disse rasene kommer med frykt og aggresjonsproblemer i forhold til mennesker. Når aggresjon er involvert er det ikke lenger bare et dyrevelferdsproblem - da går det over til bli et problem for alle de som har noe med hunden å gjøre.


Jeg er veldig glad for at helseproblemer hos hunder blir satt på agendaen. Det er ikke til å tro hvor astronomiske summer folk bruker på å reparere dyrene sine. Og i samme øyeblikk blir de enda sterkere knyttet til dem.

Jeg skulle gjerne visst mer om denne tendensen til at vi mennesker blir tiltrukket av det avvikende - spesielt når det gjelder dyr. Alle som driver dyrebutikk vet jo at for å få solgt albinorotten er det bare å sette den sammen med de mørke. Og hvis den i tillegg har store/små ører og seks fingre på hver fot, som om den var rømt fra et kjernekraftverk, er den solgt før dagen er omme.

tirsdag 13. januar 2009

Gratis valpebok for nedlasting


Denne fikk jeg tips om i dag - og vil gjerne dele med dere andre :) Skrevet av Dr. Ian Dunbar.


fredag 9. januar 2009

Superb valpekurs

Jeg har ikke sett skateboard eller poter på føtter på valpekurs før. Innovativt og annerledes fra Silvia Trkman!



Og hvis du likevel synes du mangler inspirasjon til å finne på ting innendørs nå i vintermørket, ta en titt på denne. Skulle tro det kun var kanarifugler hun tenkte på da hun fant opp enkelte av disse stuntene!