fredag 3. september 2010

Samme atferd - to treningsmetoder

Disse to sanktbernhardene har samme problem. De motsetter seg å bevege seg i trapper/forhøyninger og har tydelig erfaring med å bruke sin fysiske styrke for å få det på sin måte. Men trenerne har ulik innfallsvinkel til hvorfor hunden ikke presterer og velger helt ulike treningsmetoder.

Trener 1 - Cesar Millan
Bruker strupelenke for å dra hunden opp trappene med makt og styrke, med det umiddelbare resultat at hunden kjemper mer i mot. Millan påpeker at hunden er i ferd med å bli varm og utslitt. Han mener forøvrig at hunden er redd trappen. Hunden forserer til slutt trappen, om enn noe motvillig. Den stritter imot nederst i trappen, har lav haleføring, ingen kontakt med fører, begynner sakte på starten av trappen, men rasker på mot slutten av trappen, pesende og stresset med dempende signaler.



Trener 2 - DomesticatedManners
Bruker halti for å kontrollere at den sterke hunden ikke kan dra dem dit den vil og bruker kylling/godbiter for å belønne hunden når den gjør riktig. Resultatet er at hunden villig går inn i badetrappen og gjerne vil bli værende der. Det brukes ingen makt eller fysisk styrke for å kontrollere hunden. Hunden har kontakt med fører og følger villig med i alle bevegelser denne gjør, tilbyr nye atferder som kan belønnes og slutter med å kjempe imot. Legg også merke til at den viser vennlige og sosiale signaler mot fører.

tirsdag 23. februar 2010

Sjimpanser er gløgge nok til å sette pris på en halvliter

Sjimpanser i dette forsøket fikk se fruktjuice bli helt i ugjennomsiktige kopper. Når juicen var kommet i koppen, var den ute av syne. Dermed måtte altså sjimpansene huske i hvilken kopp det hadde blitt helt mest juice når de valgte.



I over tre fjerdedeler av gangene ville sjimpansene velge koppen med mest juice!

I et eksperiment som fulgte etter denne forbløffende prestasjonen fikk sjimpansene velge mellom en gjennomsiktig kopp som allerede hadde juice, og en ugjennomsiktig kopp som de så at det ble helt juice i. Igjen valgte de koppene med mest juice i. Det betyr at de måtte sammenligne mengden som ble helt i den ugjennomsiktige koppen, med den synlige mengden som allerede fantes der og estimere hvilken kopp som inneholdt den største mengden.

De klarte til og med å gjennomskue bartendertrikset med å helle fra varierende høyder for å gi inntrykk av at man får mer alkohol i glasset. Nå, det visste jeg ikke at var en illusjon en gang!

mandag 25. januar 2010

Ubehag i hundetrening og Cesar Millan. Ordskiftet fortsetter.

Jeg følger opp ordskiftet i forrige innlegg her, istedet for kommentarfeltet ettersom det var så "trangt" der og ikke mulig å embedde video. Her kommer mine svar til Roger Solliens innspill.

Roger Sollien skriver: Igjen vil jeg si at sparket du referer til er ikke værre en om noen hadde tatt deg på skuldern for å fange din oppmerksomhet. Det er overhodet ikke noe hardt spark. Akkurat som når vi legger hånden på skuldern til noe for å få oppmerksomheten dems. Anser overhodet ikke dette som vold

Å bortforklare gjentatte spark med å si at det kan sammenlignes med å ta noen på skulderen er i beste fall unnvikende. Et spark er et spark og skal kalles for det. Man får stå for det man gjør og ikke kalle det noe annet.

Hvis man ikke klarer å skaffe seg kontakt med hunder uten å sparke dem, mener jeg man bør revurdere hva man kan om kommunikasjon. Det at enkelte tror at dette er en god måte å kommunisere med hunder på, viser at de ikke har erfaring med store, aggressive hunder. Hunder med utageringsproblematikk starter oftest aggressjonen idet båndet blir strammet – det er ikke da de slutter med aggressjon.

Ta en titt på dette klippet med Cesar Millan. Her kan man klart og tydelig se at det er sparket som starter aggresjonen:



Legg merke til at Millan forklarer det at hunden kollapser som at ”he wants to relax”. Det som faktisk skjer er at arteria carotis, dvs åren som frakter oksygen til hjernen, blir innsnevret av renneløkken hunden blir heist opp etter. Les mer her. Aggresjonen man ser før den nærmest besvimer skyldes samme grunn. Man vil vanligvis se merker etter kamp når man finner mennesker som er drept eller nesten drept ved kveling. Det som forundrer meg er at Millan ikke blir bitt hver gang han henger en hund. Hunder er snillere enn vi mennesker fortjener, tenker jeg i mørke øyeblikk.

Det er en hel verden der ute med fasinerende og supereffektive tiltak. Hvis man er interessert i atferdsmodifisering og teknikker, er en god start å skaffe seg kunnskap.

Roger Sollien skriver: Det er sjelden Cesar tar i bruk så aggresive metoder som feks strøm eller pigghalsbånd. Men ja det skjer. Dette er som regel på store hunder som dette er eneste måten og få kontroll på.
Når du har en la oss si en rottweiler på 60 kg er det ikke mye du kan gjøre om den først får opp et moment og har bestemt seg for å ta livet av fyren på andre siden av gaten eller hunden på andre siden av gaten. Du kan ikke sette deg ned og snakke fornuft med den.
Den hunden har der og da kokt over som det kalles på fagspråket om den først får det momente den trenger. Pigghalsbånd er da en effektiv måte og hindre at den når det punktet på og gir deg mulighet til å gå et raskt lite klyp for å få oppmerksomheten dens rettet på noe annet før kokepunktet skjer.
Når alternativet av hunden er avlivning så er jeg ikke i tvil om hva jeg mener er best.
Så over til strøm. Har kun sett han bruke strøm et par ganger iløpet av rimelig mange sesonger. Og stort sett har det vært ekstrem adferder. Som feks og jage forann et traktordekk! Det er livsfarlig adferd og plent umulig og korrigere om du ikke kan gjøre det fra avstand. Når valget står mellom og få en hund som blir overkjørt av en traktor eller et raskt lite støt i halsen for å la være denne adferden. Hva tror du hunden lider minst last av?

Det er banalt, uerfarent og kunnskapsløst å tro at man kun har valget mellom strøm og avliving. Jeg vil oppfordre folk til å ta et lite tankeeksperiment. Tenk bare et lite øyeblikk at det finnes humane måter å hindre hunder i å jage bildekk. Innrøm, om enn bare for deg selv, at du har hørt at andre klarer det uten strøm.

Hvilket valg er du da forpliktet til å ta? Kan du fremdeles med samvittigheten i behold si at ”jeg har kun to alternativer - strøm og avliving”? Eller blir du i innrømmelsens øyeblikk konfrontert med at du må prøve andre teknikker først? La de som mestrer og har erfaring med andre teknikker få slippe til?

Poenget mitt er at Millan og andre ikke er villig til å utforske andre måter, og derfor står de, og kun de, igjen med valget mellom strøm og avlivning. Vi andre har flere tangenter å spille på.

Roger Sollien skriver: Ja Cesar blir bitt. Men han jobber alltid med ekstrem situasjoner. Men han klandrer aldri hunden! Hunder biter såkalte varselbitt når de blir usikre om de ikke er ordentlig oppdratt. Usikkerhet blir fort aggresjon. Det er sjelden du ser hunden biter seg fast i cesar og blir hengende fordi den er sint på han.

Millan blir bitt – igjen og igjen. Millan jobber ikke med mer ekstreme hunder enn jeg møter på ukentlig basis. Han skaper ekstremsituasjoner. Ved sin egen atferd. Og ved å overse rad på rad med tydelige språksignaler fra hunden om at den er livredd for Millan.

Hunden blir verre i hans hender enn den noen gang har vært før. Det er ikke sjelden at hundeeierne blir sjokkert over den voldsomme aggressjonen som Millan provoserer den til å vise. Når hunden er utmattet (aka ”kurert”) anbefaler han familien og barna deres å gjøre det samme. Etter slik ”trening” kan hunden bli langt verre og barn kan bli alvorlig skadet.

Roger Sollien skriver: Han har også ca 30 såkalte tidligere problemhunder som bor sammen og lever fredfullt i harmoni som en flokk. Dette er neppe basert på vold, undertrykkelse, smertepåføring osv.
Det er en hundeflokk. Ikke en konsentrasjonsleier.

Jeg er helt enig. Hunder bruker ikke vold, undertrykkelse og smertepåføring for å leve sammen harmonisk. Argumentene om at ”slik gjør hunder mot hverandre” som jeg ofte hører om metodene kvelning, strøm, nakketak, spark og pigg faller på sin egen urimelighet. Hunder trenger ikke folk for å leve fredfullt. Det klarer disse fantastisk fleksible dyrene helt på egenhånd.

Roger Sollien skriver: I tillegg vil jeg også si at Cesar også utrykket veldig klart at verken strøm eller pigghalsbånd skal brukes om det ikke er i samråd med profesjonelle! Så jeg vil si han gjør alt riktig. Vi må også ta høyde for at programmet var i hovedmål basert på usa via national geographic channel. Der lovene er annerledes. Så alt han gjør er innenfor lovverket.

Hyggelig av ham å henvise til oss profesjonelle og takk for at du tok kontakt. I samråd meg meg og resten av de som driver profesjonelt med atferdsproblemer og alvorlig aggresjon vil vi anbefale at ubehag ikke brukes. USA har svært mangelfulle og til tider fraværende dyrevelferdslover. Selv politiet mishandler hunder etter råd fra sine trenere. Ta en titt her:



Folk har blitt dømt for mindre ting enn å kvele hunder til de nesten besvimer. I Norge har vi kommet lenger. Ingen grunn for å forherlige eller forsvare en slik kultur.

Roger Sollien skriver: Grunnen til at han er så populær og at dette sprer seg over landegrenser er jo at det fungerer. Selv der andre profesjonelle hundetrenere har gitt opp lykkes han.
Dog tror jeg det er lite sjangs for at noen her til lands går og kjøper et strømbånd og zapper hundene sine i hytt og pine. Tror neppe det blir noe fenomen. De fleste har tatt med seg det som er lov og bruke her til lands som meg.
Et kjapt lite nykk i båndet og en skarp Tssssst! lyd når adferden ikke er ønsket. Og et lite tap på bakparten med beinet om du ikke får oppmerksomheten med en gang.

Jeg skulle ønske at du hadde rett. Men vi som jobber med dette, vet at strømhalsbånd o.l brukes i stor grad på hunder med atferdsproblemer, med det resultat at hunden blir verre. Problemet er voksende etter at Hundehviskeren startet å sende. Jeg fikk tre telefoner bare siste uken hvor folk lurte på hvordan de skulle bruke strømhalsbånd. Hvis strømhalsbånd ikke solgte i dyrebutikkene, hadde de tatt det ut av sortimentet. Strømhalsbånd er fremdeles lov å selge, men ikke lov å bruke. Folk flest har ikke fått dette med seg.

Angående at du sier at Millan har suksess og får resultater, kan jeg opplyse om at utdannede hundetrenerne som arbeider i hans område er fortvilet. De får flere kunder enn før; flere enn de kan håndtere, etter at hunder har blitt kvalt, sparket og ydmyket under hans veiledning.

Dette er TV. Og folk har lett for å tro at dette er klippet i riktig rekkefølge, at musikken ikke lurer dem og at når hunden blir passiv av frykt eller utmattet så er det et bra resultat. Men vi som jobber med dette, gjenkjenner at tiltakene ikke har den ønskede effekten. Derfor informerer vi om at dette er farlig og skadelig. Skulle jeg være likegyldig til dette når jeg har denne kunnskapen og erfaringen?

Jeg regner med at siden du er så engasjert i å beholde Millans treningsmetoder, så kjenner du til rettssaken rundt at en hund ble svært alvorlig skadet av kvelning med renneløkke på hans treningssenter? Hunden blødde fra munn og nese og måtte legges i oksygentelt. Den kastet etter pusten, eierne fikk 25.000 dollar i veterinærregninger og det var før hunden måtte opereres for indre skader i halsregionen. Millan betalte seg ut av rettssaken og lukket den for videre innsyn. Dette er en mulighet rikfolk har i USA.

Til slutt:


La oss ta ett tankeeksperiment til hvor vi tar utgangspunkt i at du hadde rett i at Millan fikk gode resulater. Tenk deg at du hadde rett i at det var effektivt å kvele, bruke pigghalsbånd og sparke hunder. Deretter: Les lovteksten en gang til. Fant du noen åpning for at hvis en metode var effektiv kunne du bruke den hvis den ellers var i strid med dyrevelferdsloven? Ikke det? Nettopp.

Tenk over dette: Det finnes mange effektive og enkle måter å drepe dyr på. Avlivingsmetoder er likevel regulert fordi dyrevelferden er truet ved å f.eks kvele eller drukne dyr til døde. Fagpersonell eller andre med ansvar for dyr kan ikke velge fritt mellom metoder; veterinærer kan ikke velge å amputere hundens fot dersom den skader en tå, hvis tåen kan fikses på en annen måte. Vi må og skal stilles til ansvar for våre valg.

Å argumentere med at et tiltak virker er altså ikke relevant, uansett om det var sant eller ikke. Vi er alle forpliktet til å ha kompetanse og å velge den metoden er best for hundens velferd og helse på kort og lang sikt.

søndag 24. januar 2010

Ordskifte om bruk av ubehag i hundetrening

For en liten tid tilbake kom denne mailen. Mitt mål med å ta debatten om treningsmetoder med ubehag er å gjøre den åpen, tilgjengelig og med faglig tyngde. Derfor bruker jeg ikke energi på å svare på kommentarer på mail som bare når mottakeren. Jeg bad derfor forfatteren under om at vi kunne ta debatten i åpenhet og med fullt navn, slik at den kan leses av andre som er interesserte. Jeg legger derfor her inn den første kommunikasjonen. Så kan resten foregå i kommentarfeltene.




------------------
Subject: Hunderåd med potensiale for katastrofe.

Nå ser du vel selv hvor mange som er sterkt uenige i artikkelen du har skrevet. I løpet av tiden du har hatt artikkelen ute har du klart og vende hele hundenorge mot deg.
Jeg hadde forventet at noen med såpass mye utdannelse ville klare og skrive noe basert på fakta.
Et lite spark bak er kun en berøring for å fjerne fokusen på noe når hunden faktisk blir for fokusert på noe og hindre kokepunktet.
Trikset med båndet er å ha det høyt oppe for å ha kontroll. Jeg har selv et bånd som er flere cm bredt og har det alltid høyt oppe. Det kveler aldri hunden men gir kontroll på hvor du vil energien hans skal gå. Og under tur er det stort sett rett fram!
Cesar har hjulpet alt fra hunder som er i redzone og vil drepe alle andre til tilogmed terapi hunder som trenger en adferdsmodifikasjon.
Han har jo selv en stor veldig fungerende hundeflokk hvor alle på et tidspunkt var som en bombe eller en rakett. Om det var noe spørsmål om mishandling så tror du virkelig han ville få beholde denne flokken?
At folk ville bruke han for å løse hundeproblemer?
Jeg må si jeg er skuffet over måten du angriper en kollega på, og finner det direkte smakløst. Du har ikke forsvart deg en gang i innleggene mot alle som har stilt spørsmål med hva i alle dager du har tenkt med.
Skam deg. Du bringer skam over et selskap som ellerså ville vært respektert her om det ikke var for direkte personangrep mot folk som trener hunder på en litt annen måte. Du har bygget hele artikkelen på usannheter og synsing utifra og ha sett en episode.

Roger Sollien

-----------------






Hei Roger!

Takk for din henvendelse!

Hverken Gry eller jeg var oppmerksom på innleggene som er kommet på denne siden, men hvis du ser på denne siden kan du se mine syv oppfølger-innlegg om de aversive treningsmetodene til Millan:


Jeg har ellers besvart all kritikk som har klart å holde seg til saken (treningsmetoder knyttet mot dyrevelferd) og som har vært signert med fullt navn. Det er ingen som har utfordret det faglige innholdet i artikkelen vår åpent og stått for det de mener med sitt eget navn.

Det er viktig å forstå at selv om Cesar Millan kommer med gode råd som å sette grenser og mosjonere hunder, betyr ikke det at vi skal se bort i fra at han både anbefaler og bruker strøm, strupelenke og pigghalsbånd m.m. Jeg gjør oppmerksom på at dette er forbudt i hht dyrevelferdsloven med forskrifter:

§ 26. Trening, fremvisning, underholdning og konkurranser
       Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr:
a)
er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet,

b)
ikke utsettes for eller er påvirket av midler eller behandling som kan gjøre aktiviteten dyrevelferdsmessig uforsvarlig,

c)
ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger, og


Hvis Cesar Millan går bort fra å bruke strup, pigg, strøm, tvang, spark osv, og holder seg til de faglige forsvarlige rådene han også kommer med, vil jeg ikke ha noe i mot at det vises på TV.

Vi har alle sammen et valg når vi plukker verktøy fra kassen, og vi er pålagt et viktig ansvar om å bruke minst mulig unødige belastninger hvis vi skal følge loven. Vi som daglig jobber med å rehabilitere det Cesar kaller rødsonehunder, har erfaring med at metoder med ubehag gjør situasjonen verre og utsetter folk og trenere for fare for bitt eller andre trusler. Legg merke til at Cesar ikke sjelden blir bitt av hundene. Dette er en direkte konsekvens av at han velger å bruke disse metodene – det handler ikke om hundens utgangspunkt. I så fall ville også Gry og jeg ofte bli bitt, noe som faktisk aldri har skjedd. Dette på tross av at vi har hatt flere tusen hunder til trening, med svært alvorlige aggresjonsproblemer.

Vi og du er med andre ord pålagt å ta et valg. Det valget skal innebære høy grad av dyrevelferd, forsvarlig praksis, og minst mulig bruk av påkjenninger, belastninger, skader og fare for frykt.

Hvis du tror at vi er alene om å mene at de aversive treningsmetodene til Cesar Millan er særdeles betenkelige kan du sjekke ut denne pressemeldingen som ble sendt ut globalt i desember. Organisasjonene som står bak er:

American College of Veterinary Behaviorists (ACVB)
American Veterinary Society of Animal Behavior (AVSAB)
Association of Pet Behaviour Counsellors (APBC)
Association of Pet Dog Trainers (APDT)
Australian Veterinary Association (AVA)
Australian Veterinary Behaviour Interest Group (AVBIG)
British Small Animal Veterinary Association (BSAVA)
British Veterinary Association (BVA)
Canine Partners for Independence (CPI)
Dogs Trust
European College of Veterinary Behavioural Medicine – Companion Animals (ECVBM-CA)
European Society of Clinical Veterinary Ethology (ESCVE)
Norwegian Association for Pet Behaviour (NAPB)/Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr (NAS)
Royal Society for Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA)
The Blue Cross
The Blue Dog
The Certification Council for Professional Dog Trainers, Inc. (CCPDT)
The Flemish Veterinary Working Group on Ethology (VDWE)
The International Association of Animal Behavior Consultants (IAABC)
The Kennel Club
Wood Green Animal Shelter
World Society for the Protection of Animals (WSPA)


Dvs de største fagmiljøene/organisasjonene innen dyrevelferd og trening av hund i verden.

Både Gry og jeg står 100% for det vi har skrevet, og kan dokumentere hver påstand. Jeg både har og vil stille opp på enhver saklig debatt rundt bruken av treningsmetoder som innebærer bruk av ubehag. Jeg vil også opplyse deg om at du fra 1. januar i år er pålagt meldeplikt dersom du oppdager eller kjenner til noen som bruker treningmetoder som er unødig belastende for hunder.

Takk!


Vennlig hilsen

Randi Helene Tillung



-----------------


Svar fra Roger Sollien:

Igjen vil jeg si at sparket du referer til er ikke værre en om noen hadde tatt deg på skuldern for å fange din oppmerksomhet. 


Det er overhodet ikke noe hardt spark. Akkurat som når vi legger hånden på skuldern til noe for å få oppmerksomheten dems. Anser overhodet ikke dette som vold.
Det er sjelden Cesar tar i bruk så aggresive metoder som feks strøm eller pigghalsbånd. Men ja det skjer.
Dette er som regel på store hunder som dette er eneste måten og få kontroll på.
Når du har en la oss si en rottweiler på 60 kg er det ikke mye du kan gjøre om den først får opp et moment og har bestemt seg for å ta livet av fyren på andre siden av gaten eller hunden på andre siden av gaten. Du kan ikke sette deg ned og snakke fornuft med den.
Den hunden har der og da kokt over som det kalles på fagspråket om den først får det momente den trenger. Pigghalsbånd er da en effektiv måte og hindre at den når det punktet på og gir deg mulighet til å gå et raskt lite klyp for å få oppmerksomheten dens rettet på noe annet før kokepunktet skjer.
Når alternativet av hunden er avlivning så er jeg ikke i tvil om hva jeg mener er best.
Så over til strøm. Har kun sett han bruke strøm et par ganger iløpet av rimelig mange sesonger. Og stort sett har det vært ekstrem adferder. Som feks og jage forann et traktordekk! Det er livsfarlig adferd og plent umulig og korrigere om du ikke kan gjøre det fra avstand. Når valget står mellom og få en hund som blir overkjørt av en traktor eller et raskt lite støt i halsen for å la være denne adferden. Hva tror du hunden lider minst last av?
Ja Cesar blir bitt. Men han jobber alltid med ekstrem situasjoner. Men han klandrer aldri hunden! Hunder biter såkalte varselbitt når de blir usikre om de ikke er ordentlig oppdratt. Usikkerhet blir fort aggresjon. Det er sjelden du ser hunden biter seg fast i cesar og blir hengende fordi den er sint på han.
Han har også ca 30 såkalte tidligere problemhunder som bor sammen og lever fredfullt i harmoni som en flokk. Dette er neppe basert på vold, undertrykkelse, smertepåføring osv.
Det er en hundeflokk. Ikke en konsentrasjonsleier.
I tillegg vil jeg også si at Cesar også utrykket veldig klart at verken strøm eller pigghalsbånd skal brukes om det ikke er i samråd med profesjonelle! Så jeg vil si han gjør alt riktig. Vi må også ta høyde for at programmet var i hovedmål basert på usa via national geographic channel. Der lovene er annerledes. Så alt han gjør er innenfor lovverket.
Grunnen til at han er så populær og at dette sprer seg over landegrenser er jo at det fungerer.
Selv der andre profesjonelle hundetrenere har gitt opp lykkes han.
Dog tror jeg det er lite sjangs for at noen her til lands går og kjøper et strømbånd og zapper hundene sine i hytt og pine. Tror neppe det blir noe fenomen. De fleste har tatt med seg det som er lov og bruke her til lands som meg.
Et kjapt lite nykk i båndet og en skarp Tssssst! lyd når adferden ikke er ønsket. Og et lite tap på bakparten med beinet om du ikke får oppmerksomheten med en gang.
Roger Sollien

Edit: Jeg har  fulgt opp dette ordskiftet her.

lørdag 9. januar 2010

Hunden som ikke gjenkjenner foten sin - et tilfelle av asomatognosia?

Jeg har tidligere skrevet om hunden i videoen under, hvor jeg spekulerte i om den hadde et tilfelle av Proprioception Deficit Disorder (PDD). Denne sykdommen kjennetegnes av mangel på kontakt med kroppsdeler og problemer med å gjenkjenne dem korrekt.

Jeg lurer nå på om ikke det rette begrepet kan være asomatognosia, som skyldes en defekt i høyre isselapp i hjernen. Dette gir seg utslag i at man får problemer med å gjenkjenne sine egne kroppsdeler på venstre side av kroppen.



Oliver Sacks har beskrevet et tilfelle i sin bok "The Man Who Mistook His Wife For A Hat":


When I was a medical student many years ago, one of the nurses called me in considerable perplexity, and gave me this singular story on the phone: that they had a new patient - a young man - just admitted that morning. He had seemed very nice, very normal, all day - indeed, until a few minutes before, when he awoke from a snooze. He then seemed excited and strange - not himself in the least. He had somehow contrived to fall out of bed, and was now sitting on the floor, carrying on and vociferating, and refusing to go back to bed. Could I come, please, and sort out what was happening?
     When I arrived I found the patient lying on the floor by his bed and staring at one leg. His expression contained anger, alarm, bewilderment and amusement - bewilderment most of all, with a hint of consternation. I asked him if he would go back to bed, or if he needed help, but he seemed upset by these suggestions and shook his head. I squatted down beside him, and took the history on the floor. He had come in, that morning, for some tests, he said. He had no complaints, but the neurologists, feeling that he had a 'lazy’ left leg - that was the very word they had used - thought he should come in. He had felt fine all day, and fallen asleep towards evening. When he woke up he felt fine too, until he moved in the bed. Then he found, as he put it, 'someone’s leg’ in the bed - a severed human leg, a horrible thing! He was stunned, at first, with amazement and disgust - he had never experienced, never imagined, such an incredible thing. He felt the leg gingerly. It seemed perfectly formed, but 'peculiar’ and cold. At this point he had a brainwave. He now realised what had happened: it was all a joke! A rather monstrous and improper, but a very original, joke! It was New Year’s Eve, and everyone was celebrating. Half the staff were drunk; quips and crackers were flying; a carnival scene. Obviously one of the nurses with a macabre sense of humour had stolen into the Dissecting Room and nabbed a leg, and then slipped it under his bedclothes as a joke while he was still fast asleep. He was much relieved at the explanation; but feeling that a joke was a joke, and that this one was a bit much, he threw the damn thing out of the bed. But - and at this point his conversational manner deserted him, and he suddenly trembled and became ashen-pale -when he threw it out of bed, he somehow came after it - and now it was attached to him.
     'Look at it!’ he cried, with revulsion on his face. 'Have you ever seen such a creepy, horrible thing? I thought a cadaver was just dead. But this is uncanny! And somehow - it’s ghastly - it seems stuck to me!’ He seized it with both hands, with extraordinary violence, and tried to tear it off his body, and, failing, punched it in an access of rage.
     'Easy!’ I said. 'Be calm! Take it easy! I wouldn’t punch that leg like that.’
     'And why not?’ he asked, irritably, belligerently.
     'Because it’s your leg,’ I answered. 'Don’t you know your own leg?’
     He gazed at me with a look compounded of stupefaction, incredulity, terror and amusement, not unmixed with a jocular sort of suspicion, 'Ah Doc!’ he said. 'You’re fooling me! You’re in cahoots with that nurse - you shouldn’t kid patients like this!’
     'I’m not kidding,’ I said. 'That’s your own leg.’
     He saw from my face that I was perfectly serious - and a look of utter terror came over him. 'You say it’s my leg, Doc? Wouldn’t you say that a man should know his own leg?’
     'Absolutely,’ I answered. 'He should know his own leg. I can’t imagine him not knowing his own leg. Maybe you’re the one who’s been kidding all along?’
     'I swear to God, cross my heart, I haven’t… A man should know his own body, what’s his and what’s not - but this leg, this thing’ - another shudder of distaste - 'doesn’t feel right, doesn’t feel real - and it doesn’t look part of me.’
     'What does it look like?’ I asked in bewilderment, being, by this time, as bewildered as he was.
     'What does it look like?’ He repeated my words slowly. 'I’ll tell you what it looks like. It looks like nothing on earth. How can a thing like that belong to me? I don’t knowwhere a thing like that belongs…’ His voice trailed off. He looked terrified and shocked.
     'Listen,’ I said. 'I don’t think you’re well. Please allow us to return you to bed. But I want to ask you one final question. If this - this leg - is not your left leg’ (he had called it a 'counterfeit’ at one point in our talk, and expressed his amazement that someone had gone to such lengths to 'manufacture’ a 'facsimile’) 'then where is your own left leg?’
     Once more he became pale - so pale that I thought he was going to faint. 'I don’t know, he said. 'I have no idea. It’s disappeared. It’s gone. It’s nowhere to be found…’

onsdag 30. desember 2009

Maurpedometerteorien - Kan ørkenmaur telle skrittene sine?

Vanligvis bruker maur duftspor for å navigere, men i ørkenen ligger forholdene dårlig til rette for å bruke lukt. Vind, lav fuktighet og direkte sollys gjør at lukten forsvinner raskere enn mauren får tid til å komme seg hjem.

Derfor har sveitsiske og tyske forskere kommet på idéen om at maurene kanskje har pedometere i spesielt tilpassede hjerneceller. 1-2-3-4-5-6.... teller de for hvert skritt når de går på matsøk. På returen teller de ...6-5-4-3-2-1-Hjemme!

For å teste denne teorien merket forskerne tre grupper med maur og trente dem til å gå til et spesielt sted for å finne mat. For å komme hit måtte de ta et gitt antall skritt (la oss si 100). Men når de var fremme ble to av de tre gruppene manipulert.
  • Gruppe 1 - de normale - gjorde de ikke noe med.
  • Gruppe 2 - styltemaurene - fikk limt på grisebust på beina så de kom til å ta lengre steg for hvert skritt de tok på hjemveien.
  • Gruppe 3 - de amputerte - fikk kappet av beina like under kneet (!) så de kom til å ta kortere skritt for hvert skritt de tok på hjemveien.
På hjemturen når maurene skulle telle seg hjem (...5-4-3-2-1-Hjemme!) gikk det greit for de normale maurene. Styltemaurene på sin side var kommet langt forbi hjemmet sitt med sine sjumilsskritt når de stoppet og så seg rundt etter tuen. Og de amputerte var ikke kommet frem når de begynte å lete.



Maur på stylter

De lot de tre gruppene sove på det om natten og neste dag fikk de ta seg frem på egenhånd til maten med sine respektive handikap. På denne returen gikk det helt fint og alle var på rett sted når de stoppet opp og begynte å søke etter tuen!

Forskerne mener at maurene ble lurt på akkurat den måten de forventet dersom de har skrittellere i hjernen.


mandag 28. desember 2009

Treningsmetoder på hest - interessant tråd på Ellen Ofstads forum

Det er ikke bare i hundeverdenen man er ekstremt oppfinnsom med treningsmetoder som innebærer svært sterke ubehag. Ellen Ofstad skriver i et interessant innlegg på sitt forum om en treningsmetode hun har hørt har blitt brukt for å temme hest i USA.

Her er et lite utdrag fra innlegget - les resten på forumet:

Det minner meg om en treningsmetode jeg ikke har et filmklipp å illustrere så jeg skal fortelle om det. Da jeg var i USA ble jeg tilkalt for å trene noen mustanger. Disse hestene hadde vært utsatt for "korn trening". Denne "treningen" bestod i at hesten ble lastet inn i en spesiellaget transportboks. Hodet deres stakk ut av boksen foran og inne stod hesten veldig trangt. Så ble boksen fyllt med korn så det dekket hele hesten. Hesten kunne ikke bevege seg, og den kunne heller ikke skade seg (fysisk). På utsiden stod de og klappet hesten på hodet (Dette med klappingen på hodet høres kanskje snilt ut, men for disse villhestene er det like koselig som det ville være for oss å bli slikket over hele ansiktet av en kobra mens vi var bundet og hjelpeløse). Gradvis "roet" hestene seg ned og de ble helt glassaktige i blikket. All motstand forsvant i løpet av den halvtimen ca som dette pågikk. Så ble kornet tappet ut og hesten leid ut.


Et rent mirakel hadde skjedd... de salte opp hestene og red dem rundt. Hestene gikk rundt som gamle skolehester og gjorde ingen forsøk på å kvitte seg med rytteren, stikke av eller protestere på noen måte. Etter dette kunne de leies inn i sin nye eiers transport og kjøres til sitt nye hjem. (Dette skjedde på det stedet der folk kunne adoptere mustanger; det var noen folk som hadde spesialisert seg på akkurat dette; for en liten sum kunne de temme hesten for deg på kort tid før du tok den med deg hjem).


Hestene var rolige og håndterbare i varierende tid etterpå. En hadde "våknet" i transporten hjem. En hadde "våknet" etter noen timer. På en hest satt effekten i flere dager før den våknet til liv igjen. Felles for alle var at de var vildere og farligere enn noen av de andre mustangene jeg jobbet med. De andre mustangene jeg trente var sky og vanskelige å komme i nærheten av. Disse hestene gikk til angrep om man kom inn i innhegningen deres, og var mildt sagt livsfarlige.

lørdag 26. desember 2009

- Noen ganger må man bare si til seg selv: "OK, jeg har fremdeles ni levende, to-hodede dyr" og gå videre...

Lilly, den fembente valpen, var like ved å bli solgt til Coney Island Freakshow, ved John Strong, der den skulle bli underholdning for publikum sammen med andre dyr med misdannelser. En dyrevenn overbød Strong med 1000 dollar og valpen ble dermed omsatt for 4000 dollar. Den fikk umiddelbart operert bort det femte benet.

Strong som mener at Lilly ville være perfekt til showet "Freaks of Nature" har truet med å saksøke Lillys selger for å ikke ha fulgt opp den muntlige avtalen de hadde.

















Her er hvordan fremtiden for valpen ville sett ut:

















For de av dere som ikke kjenner til apers kroppsspråk - denne apen har det IKKE festlig fordi den viser tennene. Den er engstelig.

Neste gang du ser en ape som "smiler til deg" er det helt i orden om du forteller dine venner at apen er redd - ikke glad. Folk behøver visst å opplyses om vi vurderer alle de jublende kommentarene slike bilder oftest får.

lørdag 3. oktober 2009

Nå skjønner du vel hvor god leder vi har vært?

Anbefaling: En fornøyelig og tankevekkende artikkel fra Ane Møller Gabrielsen. Her er en liten smakebit:

Jeg ble derfor temmelig overrasket da jeg ikke fant spor av lederskapsteorien verken i gamle hundebøker, eller i beretningen om Pelle. Da jeg forsøkte å finne opphavet til denne teorien, var det nokså vanskelig, alt jeg fant var vage henvisninger til ulver og "sunn fornuft". Til min store overraskelse ser det ut til at lederskapsteorien er yngre enn prinsippene bak klikkertreningen, de "tradisjonelle" metodene er ikke tradisjonelle i det hele tatt! Faktisk ble mye av "forskningen" som ligger til grunn for forestillingen om dominanshierarkier hos dyr forkastet allerede på 1940-tallet (6)!!
Kanskje har Karen Pryor rett, kanskje så ikke "vanlige folk" nytten av treningsmetoder for delfiner, som tross alt utgjør en større treningsutfordring enn hunder. Delfiner stikker av hvis de ikke er fornøyd, hunder er enklere sånn sett - de lar seg behandle brutalt. Slik sett kan man si at hundetrenere hadde et valg, og de valgte lederskapet.
Jeg er så gammel at jeg arbeidet sammen med en gjeterhund på mine besteforeldres støl på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Mine besteforeldre hadde ingen hundebøker som jeg vet om, men oppdrog en rekke gjeterhunder basert på kunnskapsoverføring fra sambygdinger. Ikke husker jeg at det noen gang var snakk om at hverken hunden, hesten eller kyrne var dominante eller at vi måtte vise hvem som var sjefen. Vi barna fikk grundige instrukser om å aldri skremme eller slå dyrene. Vi fikk heller aldri lov å nevne noe som gjaldt slakting når vi var i nærheten av dyrene. Løpe og rope i fjøset var ikke lov, mens herje, leke og kose i kalvebingen var obligatorisk. Vi deltok i stell som foregikk med en slik ro og trivsel, at det antagelig er grunnen til at jeg valgte å arbeide med dyr senere.

Vi hadde blant annet som jobb å pusse alle kuene ved hvert stell. Det skulle ikke henge møkk i pelsen og var dyrene sjuke skulle de stelles med stor omsorg. Ingen av mine besteforeldres kyr var sky, redde eller aggressive, men tok de til seg kviger (jeg husker en som ble kalt Fermelin som gav meg ufrivillig nærkontakt med hornene) var det alltid mye jobb med å få dem like snille, rolige og håndterlige som de andre. Midt på dagen hvis det var finvær og kyrne våre lå på vollen kunne vi legge oss oppå dem for å sove. Den deilige, varme kukroppen med de romlende lydene fra vommen.

Min Goffa (bestefar) pleide å trene søk med hunden i snøen om vinteren. Det var alltid spennende å bli gravd ned i en hule og vente til hunden grov seg ned til oss. Tanja var en lydig, kjærlig og vennlig hund som i mitt hode er nærmest omgitt av et magisk lys - også nå etter jeg er blitt voksen. Den neste hunden, Carola, fikk de etter jeg var blitt tenåring. Hun ble ikke gjeterhund fordi de sluttet med stølsdriften, men kunne rydde opp søppel på gulvet og bære brødskiver til hesten (hun satte seg ned mellom frambeina på den og hesten plukket ut av munnen hennes).

At besteforeldrene mine kjeftet på hunden er vel sannsynlig, men ærlig talt er ikke dette minner som stikker seg fram. Blant det jeg husker av lærdom var at vi alltid skulle belønne hunden når den kom, selv om det skulle skje at hun ikke kom med en gang. Noen fysisk avstraffelse av hunden minnes jeg ikke. Først og fremst var det et stort fokus på at hunden skulle læres - ikke tvinges.

På loppemarked og Fretex er jeg alltid på jakt etter dem - de utslitte og hele bøkene, eller de ikke fullt så utslitte bøkene med valpetannmerker. På samme måte som Ane har jeg lest en rekke gamle hundebøker og blitt forbauset over at bøker jeg trodde ville inneholde "gammeldagse" ideer er langt bedre enn sine yngre slektninger. Lederskapsideen er fraværende og hundetrening er ikke omgitt av det mystiske skjæret som det gjerne fremstilles av blant lederskapsentusiastene. - Skal hunden din bli lydig må den se opp til deg og respektere deg som sjef. Og skal du vinne lederskapskonkurransen må du ha de rette karaktertrekkene og utstråle den rette energien (og annet newagebabbel).

I de gamle bøkene går man heller rett på sak, uten å tillegge hunden følelser og ideer. "Hvordan lære hunden innkalling". "Hvordan lære hunden å ligge på plassen sin" osv. Som den realist jeg er liker jeg best denne tilnærmingen og jeg opplever at lederskapsfilosofien kommer i veien for vanlig logikk - at hunder lærer av det de opplever i sitt miljø.

Jeg tenker på de blanke og forvirrede uttrykkene som sprer seg over ansiktene til folk når jeg spør dem hvordan de har lært en hund en kommando som de sliter med å få den til å adlyde. De skjønner virkelig ikke spørsmålet. De har jo vist hunden hvem som er sjefen! De demonstrerer velvillig at de har vært strenge og autoritære når de har sagt kommandoen.

GÅ OG LEGG DEG!!!

Nå skjønner du vel hvor god leder vi har vært?

søndag 20. september 2009

1-0 til sjimpansene



Kildene sier at han brukte omtrent ti minutter på å tenke ut dette...

Flere måter å forvirre hjernen på...

Hvordan hjernen kan spille oss et puss...