Jeg opplever alt for ofte at jeg får inn hunder som har hatt frykt- eller aggressjonsproblemer over lang tid uten at de rette tiltakene er blitt satt inn. For valper med tydelig frykt for mennesker får eierne høre av andre at "den vokser det nok av seg", "bare ta den med overalt så skal du nok se at det løser seg", "den er så ung enda" etc. De stakkars valpeeierne forsøker så godt de kan å holde motet oppe, og håper at alt løser seg av seg selv.
Fra atferdskonsulentens perspektiv er det et første tegn på at atferdsproblemer vil oppstå når små valper viser frykt for mennesker. Dette er noe man skal ta alvorlig og sette inn tiltak på så tidlig som mulig. Jo lenger valpen får trent seg på å være redd for folk, jo dårligere prognoser får den.
Jeg vil med dette minne på at:
mens det kan føles trygt og ufarlig å gi råd til folk om å se atferdsproblemer an, kan det å vente med å søke hjelp være nøyaktig det som gjorde at hunden utviklet aggresjon mot folk eller at eieren ikke lenger makter den oppgaven det er å rehabilitere hunden.
Å "se det an" er et tiltak på lik linje med andre, og innebærer risikoer i seg selv.
Innlegg
Hei! Er HELT enig i ditt synspunkt! Har inntrykk av at "spøkelsesalderen" i veldig stor grad blir (mis)brukt som bortforklaring på noe som er et potensielt alvorlig problem..
SvarSlettHvor går forresten skillet mellom "spøkelsesalder" og mer dyptliggende angst?
Ja, det skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne svare deg helt konkret på, Kari-Anne! Jeg syns av og til det er vanskelig å gi råd om akkurat dette med den såkalte "spøkelsesalderen" fordi det er vanskelig å påpeke nøyaktig hvor skillet går.
SvarSlettDet jeg kartlegger er hvor tidlig problemet startet, hvor intenst det er, hvor fort hunden "avreagerer", hvor generalisert det er, om det har skjedd noe akutt, hvordan problemet har endret seg over tid, om det finnes vedvarende miljøfaktorer som forsterker problemet og om det er arvelige faktorer inne i bildet.
La oss ta et skrekkeksempel: Hunden f.eks viste frykt for mennesker allerede ved 8 ukers alder, den pleier å begynne å skjelve og knurrer, det tar gjerne en halv time før den har roet seg ned, den reagerer med frykt på alle situasjoner som ligner på vanlige hilsesituasjoner, den har gradvis blitt verre og hopper nå gjerne over knurringen og går rett på glefsing, eier pleier å straffe hunden når den knurrer mot folk og en av foreldrene til hunden viste samme atferd.
Denne hunden er ikke inne i en spøkelsesalder, naturligvis. Men jeg har absolutt vært borte i at folk har fått vite at "det vil gå over med alderen" med til dels veldig alvorlige atferdsproblemer hos hunden.
Men hvor nøyaktig går grensen??? Jeg vet ikke helt om jeg kan svare deg, men når flere av disse vurderingene peker i negativ retning er det nok best å sette inn tidlige tiltak :) Håper det var til en viss grad av nytte...
PS: Hvis noen kjenner til flere ressurser på akkurat dette med den såkalte "spøkelsesalderen" er jeg sikker på at ikke bare jeg er interessert! Post gjerne noen linker!