mandag 25. januar 2010

Ubehag i hundetrening og Cesar Millan. Ordskiftet fortsetter.

Jeg følger opp ordskiftet i forrige innlegg her, istedet for kommentarfeltet ettersom det var så "trangt" der og ikke mulig å embedde video. Her kommer mine svar til Roger Solliens innspill.

Roger Sollien skriver: Igjen vil jeg si at sparket du referer til er ikke værre en om noen hadde tatt deg på skuldern for å fange din oppmerksomhet. Det er overhodet ikke noe hardt spark. Akkurat som når vi legger hånden på skuldern til noe for å få oppmerksomheten dems. Anser overhodet ikke dette som vold

Å bortforklare gjentatte spark med å si at det kan sammenlignes med å ta noen på skulderen er i beste fall unnvikende. Et spark er et spark og skal kalles for det. Man får stå for det man gjør og ikke kalle det noe annet.

Hvis man ikke klarer å skaffe seg kontakt med hunder uten å sparke dem, mener jeg man bør revurdere hva man kan om kommunikasjon. Det at enkelte tror at dette er en god måte å kommunisere med hunder på, viser at de ikke har erfaring med store, aggressive hunder. Hunder med utageringsproblematikk starter oftest aggressjonen idet båndet blir strammet – det er ikke da de slutter med aggressjon.

Ta en titt på dette klippet med Cesar Millan. Her kan man klart og tydelig se at det er sparket som starter aggresjonen:



Legg merke til at Millan forklarer det at hunden kollapser som at ”he wants to relax”. Det som faktisk skjer er at arteria carotis, dvs åren som frakter oksygen til hjernen, blir innsnevret av renneløkken hunden blir heist opp etter. Les mer her. Aggresjonen man ser før den nærmest besvimer skyldes samme grunn. Man vil vanligvis se merker etter kamp når man finner mennesker som er drept eller nesten drept ved kveling. Det som forundrer meg er at Millan ikke blir bitt hver gang han henger en hund. Hunder er snillere enn vi mennesker fortjener, tenker jeg i mørke øyeblikk.

Det er en hel verden der ute med fasinerende og supereffektive tiltak. Hvis man er interessert i atferdsmodifisering og teknikker, er en god start å skaffe seg kunnskap.

Roger Sollien skriver: Det er sjelden Cesar tar i bruk så aggresive metoder som feks strøm eller pigghalsbånd. Men ja det skjer. Dette er som regel på store hunder som dette er eneste måten og få kontroll på.
Når du har en la oss si en rottweiler på 60 kg er det ikke mye du kan gjøre om den først får opp et moment og har bestemt seg for å ta livet av fyren på andre siden av gaten eller hunden på andre siden av gaten. Du kan ikke sette deg ned og snakke fornuft med den.
Den hunden har der og da kokt over som det kalles på fagspråket om den først får det momente den trenger. Pigghalsbånd er da en effektiv måte og hindre at den når det punktet på og gir deg mulighet til å gå et raskt lite klyp for å få oppmerksomheten dens rettet på noe annet før kokepunktet skjer.
Når alternativet av hunden er avlivning så er jeg ikke i tvil om hva jeg mener er best.
Så over til strøm. Har kun sett han bruke strøm et par ganger iløpet av rimelig mange sesonger. Og stort sett har det vært ekstrem adferder. Som feks og jage forann et traktordekk! Det er livsfarlig adferd og plent umulig og korrigere om du ikke kan gjøre det fra avstand. Når valget står mellom og få en hund som blir overkjørt av en traktor eller et raskt lite støt i halsen for å la være denne adferden. Hva tror du hunden lider minst last av?

Det er banalt, uerfarent og kunnskapsløst å tro at man kun har valget mellom strøm og avliving. Jeg vil oppfordre folk til å ta et lite tankeeksperiment. Tenk bare et lite øyeblikk at det finnes humane måter å hindre hunder i å jage bildekk. Innrøm, om enn bare for deg selv, at du har hørt at andre klarer det uten strøm.

Hvilket valg er du da forpliktet til å ta? Kan du fremdeles med samvittigheten i behold si at ”jeg har kun to alternativer - strøm og avliving”? Eller blir du i innrømmelsens øyeblikk konfrontert med at du må prøve andre teknikker først? La de som mestrer og har erfaring med andre teknikker få slippe til?

Poenget mitt er at Millan og andre ikke er villig til å utforske andre måter, og derfor står de, og kun de, igjen med valget mellom strøm og avlivning. Vi andre har flere tangenter å spille på.

Roger Sollien skriver: Ja Cesar blir bitt. Men han jobber alltid med ekstrem situasjoner. Men han klandrer aldri hunden! Hunder biter såkalte varselbitt når de blir usikre om de ikke er ordentlig oppdratt. Usikkerhet blir fort aggresjon. Det er sjelden du ser hunden biter seg fast i cesar og blir hengende fordi den er sint på han.

Millan blir bitt – igjen og igjen. Millan jobber ikke med mer ekstreme hunder enn jeg møter på ukentlig basis. Han skaper ekstremsituasjoner. Ved sin egen atferd. Og ved å overse rad på rad med tydelige språksignaler fra hunden om at den er livredd for Millan.

Hunden blir verre i hans hender enn den noen gang har vært før. Det er ikke sjelden at hundeeierne blir sjokkert over den voldsomme aggressjonen som Millan provoserer den til å vise. Når hunden er utmattet (aka ”kurert”) anbefaler han familien og barna deres å gjøre det samme. Etter slik ”trening” kan hunden bli langt verre og barn kan bli alvorlig skadet.

Roger Sollien skriver: Han har også ca 30 såkalte tidligere problemhunder som bor sammen og lever fredfullt i harmoni som en flokk. Dette er neppe basert på vold, undertrykkelse, smertepåføring osv.
Det er en hundeflokk. Ikke en konsentrasjonsleier.

Jeg er helt enig. Hunder bruker ikke vold, undertrykkelse og smertepåføring for å leve sammen harmonisk. Argumentene om at ”slik gjør hunder mot hverandre” som jeg ofte hører om metodene kvelning, strøm, nakketak, spark og pigg faller på sin egen urimelighet. Hunder trenger ikke folk for å leve fredfullt. Det klarer disse fantastisk fleksible dyrene helt på egenhånd.

Roger Sollien skriver: I tillegg vil jeg også si at Cesar også utrykket veldig klart at verken strøm eller pigghalsbånd skal brukes om det ikke er i samråd med profesjonelle! Så jeg vil si han gjør alt riktig. Vi må også ta høyde for at programmet var i hovedmål basert på usa via national geographic channel. Der lovene er annerledes. Så alt han gjør er innenfor lovverket.

Hyggelig av ham å henvise til oss profesjonelle og takk for at du tok kontakt. I samråd meg meg og resten av de som driver profesjonelt med atferdsproblemer og alvorlig aggresjon vil vi anbefale at ubehag ikke brukes. USA har svært mangelfulle og til tider fraværende dyrevelferdslover. Selv politiet mishandler hunder etter råd fra sine trenere. Ta en titt her:



Folk har blitt dømt for mindre ting enn å kvele hunder til de nesten besvimer. I Norge har vi kommet lenger. Ingen grunn for å forherlige eller forsvare en slik kultur.

Roger Sollien skriver: Grunnen til at han er så populær og at dette sprer seg over landegrenser er jo at det fungerer. Selv der andre profesjonelle hundetrenere har gitt opp lykkes han.
Dog tror jeg det er lite sjangs for at noen her til lands går og kjøper et strømbånd og zapper hundene sine i hytt og pine. Tror neppe det blir noe fenomen. De fleste har tatt med seg det som er lov og bruke her til lands som meg.
Et kjapt lite nykk i båndet og en skarp Tssssst! lyd når adferden ikke er ønsket. Og et lite tap på bakparten med beinet om du ikke får oppmerksomheten med en gang.

Jeg skulle ønske at du hadde rett. Men vi som jobber med dette, vet at strømhalsbånd o.l brukes i stor grad på hunder med atferdsproblemer, med det resultat at hunden blir verre. Problemet er voksende etter at Hundehviskeren startet å sende. Jeg fikk tre telefoner bare siste uken hvor folk lurte på hvordan de skulle bruke strømhalsbånd. Hvis strømhalsbånd ikke solgte i dyrebutikkene, hadde de tatt det ut av sortimentet. Strømhalsbånd er fremdeles lov å selge, men ikke lov å bruke. Folk flest har ikke fått dette med seg.

Angående at du sier at Millan har suksess og får resultater, kan jeg opplyse om at utdannede hundetrenerne som arbeider i hans område er fortvilet. De får flere kunder enn før; flere enn de kan håndtere, etter at hunder har blitt kvalt, sparket og ydmyket under hans veiledning.

Dette er TV. Og folk har lett for å tro at dette er klippet i riktig rekkefølge, at musikken ikke lurer dem og at når hunden blir passiv av frykt eller utmattet så er det et bra resultat. Men vi som jobber med dette, gjenkjenner at tiltakene ikke har den ønskede effekten. Derfor informerer vi om at dette er farlig og skadelig. Skulle jeg være likegyldig til dette når jeg har denne kunnskapen og erfaringen?

Jeg regner med at siden du er så engasjert i å beholde Millans treningsmetoder, så kjenner du til rettssaken rundt at en hund ble svært alvorlig skadet av kvelning med renneløkke på hans treningssenter? Hunden blødde fra munn og nese og måtte legges i oksygentelt. Den kastet etter pusten, eierne fikk 25.000 dollar i veterinærregninger og det var før hunden måtte opereres for indre skader i halsregionen. Millan betalte seg ut av rettssaken og lukket den for videre innsyn. Dette er en mulighet rikfolk har i USA.

Til slutt:


La oss ta ett tankeeksperiment til hvor vi tar utgangspunkt i at du hadde rett i at Millan fikk gode resulater. Tenk deg at du hadde rett i at det var effektivt å kvele, bruke pigghalsbånd og sparke hunder. Deretter: Les lovteksten en gang til. Fant du noen åpning for at hvis en metode var effektiv kunne du bruke den hvis den ellers var i strid med dyrevelferdsloven? Ikke det? Nettopp.

Tenk over dette: Det finnes mange effektive og enkle måter å drepe dyr på. Avlivingsmetoder er likevel regulert fordi dyrevelferden er truet ved å f.eks kvele eller drukne dyr til døde. Fagpersonell eller andre med ansvar for dyr kan ikke velge fritt mellom metoder; veterinærer kan ikke velge å amputere hundens fot dersom den skader en tå, hvis tåen kan fikses på en annen måte. Vi må og skal stilles til ansvar for våre valg.

Å argumentere med at et tiltak virker er altså ikke relevant, uansett om det var sant eller ikke. Vi er alle forpliktet til å ha kompetanse og å velge den metoden er best for hundens velferd og helse på kort og lang sikt.

søndag 24. januar 2010

Ordskifte om bruk av ubehag i hundetrening

For en liten tid tilbake kom denne mailen. Mitt mål med å ta debatten om treningsmetoder med ubehag er å gjøre den åpen, tilgjengelig og med faglig tyngde. Derfor bruker jeg ikke energi på å svare på kommentarer på mail som bare når mottakeren. Jeg bad derfor forfatteren under om at vi kunne ta debatten i åpenhet og med fullt navn, slik at den kan leses av andre som er interesserte. Jeg legger derfor her inn den første kommunikasjonen. Så kan resten foregå i kommentarfeltene.




------------------
Subject: Hunderåd med potensiale for katastrofe.

Nå ser du vel selv hvor mange som er sterkt uenige i artikkelen du har skrevet. I løpet av tiden du har hatt artikkelen ute har du klart og vende hele hundenorge mot deg.
Jeg hadde forventet at noen med såpass mye utdannelse ville klare og skrive noe basert på fakta.
Et lite spark bak er kun en berøring for å fjerne fokusen på noe når hunden faktisk blir for fokusert på noe og hindre kokepunktet.
Trikset med båndet er å ha det høyt oppe for å ha kontroll. Jeg har selv et bånd som er flere cm bredt og har det alltid høyt oppe. Det kveler aldri hunden men gir kontroll på hvor du vil energien hans skal gå. Og under tur er det stort sett rett fram!
Cesar har hjulpet alt fra hunder som er i redzone og vil drepe alle andre til tilogmed terapi hunder som trenger en adferdsmodifikasjon.
Han har jo selv en stor veldig fungerende hundeflokk hvor alle på et tidspunkt var som en bombe eller en rakett. Om det var noe spørsmål om mishandling så tror du virkelig han ville få beholde denne flokken?
At folk ville bruke han for å løse hundeproblemer?
Jeg må si jeg er skuffet over måten du angriper en kollega på, og finner det direkte smakløst. Du har ikke forsvart deg en gang i innleggene mot alle som har stilt spørsmål med hva i alle dager du har tenkt med.
Skam deg. Du bringer skam over et selskap som ellerså ville vært respektert her om det ikke var for direkte personangrep mot folk som trener hunder på en litt annen måte. Du har bygget hele artikkelen på usannheter og synsing utifra og ha sett en episode.

Roger Sollien

-----------------






Hei Roger!

Takk for din henvendelse!

Hverken Gry eller jeg var oppmerksom på innleggene som er kommet på denne siden, men hvis du ser på denne siden kan du se mine syv oppfølger-innlegg om de aversive treningsmetodene til Millan:


Jeg har ellers besvart all kritikk som har klart å holde seg til saken (treningsmetoder knyttet mot dyrevelferd) og som har vært signert med fullt navn. Det er ingen som har utfordret det faglige innholdet i artikkelen vår åpent og stått for det de mener med sitt eget navn.

Det er viktig å forstå at selv om Cesar Millan kommer med gode råd som å sette grenser og mosjonere hunder, betyr ikke det at vi skal se bort i fra at han både anbefaler og bruker strøm, strupelenke og pigghalsbånd m.m. Jeg gjør oppmerksom på at dette er forbudt i hht dyrevelferdsloven med forskrifter:

§ 26. Trening, fremvisning, underholdning og konkurranser
       Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr:
a)
er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet,

b)
ikke utsettes for eller er påvirket av midler eller behandling som kan gjøre aktiviteten dyrevelferdsmessig uforsvarlig,

c)
ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger, og


Hvis Cesar Millan går bort fra å bruke strup, pigg, strøm, tvang, spark osv, og holder seg til de faglige forsvarlige rådene han også kommer med, vil jeg ikke ha noe i mot at det vises på TV.

Vi har alle sammen et valg når vi plukker verktøy fra kassen, og vi er pålagt et viktig ansvar om å bruke minst mulig unødige belastninger hvis vi skal følge loven. Vi som daglig jobber med å rehabilitere det Cesar kaller rødsonehunder, har erfaring med at metoder med ubehag gjør situasjonen verre og utsetter folk og trenere for fare for bitt eller andre trusler. Legg merke til at Cesar ikke sjelden blir bitt av hundene. Dette er en direkte konsekvens av at han velger å bruke disse metodene – det handler ikke om hundens utgangspunkt. I så fall ville også Gry og jeg ofte bli bitt, noe som faktisk aldri har skjedd. Dette på tross av at vi har hatt flere tusen hunder til trening, med svært alvorlige aggresjonsproblemer.

Vi og du er med andre ord pålagt å ta et valg. Det valget skal innebære høy grad av dyrevelferd, forsvarlig praksis, og minst mulig bruk av påkjenninger, belastninger, skader og fare for frykt.

Hvis du tror at vi er alene om å mene at de aversive treningsmetodene til Cesar Millan er særdeles betenkelige kan du sjekke ut denne pressemeldingen som ble sendt ut globalt i desember. Organisasjonene som står bak er:

American College of Veterinary Behaviorists (ACVB)
American Veterinary Society of Animal Behavior (AVSAB)
Association of Pet Behaviour Counsellors (APBC)
Association of Pet Dog Trainers (APDT)
Australian Veterinary Association (AVA)
Australian Veterinary Behaviour Interest Group (AVBIG)
British Small Animal Veterinary Association (BSAVA)
British Veterinary Association (BVA)
Canine Partners for Independence (CPI)
Dogs Trust
European College of Veterinary Behavioural Medicine – Companion Animals (ECVBM-CA)
European Society of Clinical Veterinary Ethology (ESCVE)
Norwegian Association for Pet Behaviour (NAPB)/Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr (NAS)
Royal Society for Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA)
The Blue Cross
The Blue Dog
The Certification Council for Professional Dog Trainers, Inc. (CCPDT)
The Flemish Veterinary Working Group on Ethology (VDWE)
The International Association of Animal Behavior Consultants (IAABC)
The Kennel Club
Wood Green Animal Shelter
World Society for the Protection of Animals (WSPA)


Dvs de største fagmiljøene/organisasjonene innen dyrevelferd og trening av hund i verden.

Både Gry og jeg står 100% for det vi har skrevet, og kan dokumentere hver påstand. Jeg både har og vil stille opp på enhver saklig debatt rundt bruken av treningsmetoder som innebærer bruk av ubehag. Jeg vil også opplyse deg om at du fra 1. januar i år er pålagt meldeplikt dersom du oppdager eller kjenner til noen som bruker treningmetoder som er unødig belastende for hunder.

Takk!


Vennlig hilsen

Randi Helene Tillung



-----------------


Svar fra Roger Sollien:

Igjen vil jeg si at sparket du referer til er ikke værre en om noen hadde tatt deg på skuldern for å fange din oppmerksomhet. 


Det er overhodet ikke noe hardt spark. Akkurat som når vi legger hånden på skuldern til noe for å få oppmerksomheten dems. Anser overhodet ikke dette som vold.
Det er sjelden Cesar tar i bruk så aggresive metoder som feks strøm eller pigghalsbånd. Men ja det skjer.
Dette er som regel på store hunder som dette er eneste måten og få kontroll på.
Når du har en la oss si en rottweiler på 60 kg er det ikke mye du kan gjøre om den først får opp et moment og har bestemt seg for å ta livet av fyren på andre siden av gaten eller hunden på andre siden av gaten. Du kan ikke sette deg ned og snakke fornuft med den.
Den hunden har der og da kokt over som det kalles på fagspråket om den først får det momente den trenger. Pigghalsbånd er da en effektiv måte og hindre at den når det punktet på og gir deg mulighet til å gå et raskt lite klyp for å få oppmerksomheten dens rettet på noe annet før kokepunktet skjer.
Når alternativet av hunden er avlivning så er jeg ikke i tvil om hva jeg mener er best.
Så over til strøm. Har kun sett han bruke strøm et par ganger iløpet av rimelig mange sesonger. Og stort sett har det vært ekstrem adferder. Som feks og jage forann et traktordekk! Det er livsfarlig adferd og plent umulig og korrigere om du ikke kan gjøre det fra avstand. Når valget står mellom og få en hund som blir overkjørt av en traktor eller et raskt lite støt i halsen for å la være denne adferden. Hva tror du hunden lider minst last av?
Ja Cesar blir bitt. Men han jobber alltid med ekstrem situasjoner. Men han klandrer aldri hunden! Hunder biter såkalte varselbitt når de blir usikre om de ikke er ordentlig oppdratt. Usikkerhet blir fort aggresjon. Det er sjelden du ser hunden biter seg fast i cesar og blir hengende fordi den er sint på han.
Han har også ca 30 såkalte tidligere problemhunder som bor sammen og lever fredfullt i harmoni som en flokk. Dette er neppe basert på vold, undertrykkelse, smertepåføring osv.
Det er en hundeflokk. Ikke en konsentrasjonsleier.
I tillegg vil jeg også si at Cesar også utrykket veldig klart at verken strøm eller pigghalsbånd skal brukes om det ikke er i samråd med profesjonelle! Så jeg vil si han gjør alt riktig. Vi må også ta høyde for at programmet var i hovedmål basert på usa via national geographic channel. Der lovene er annerledes. Så alt han gjør er innenfor lovverket.
Grunnen til at han er så populær og at dette sprer seg over landegrenser er jo at det fungerer.
Selv der andre profesjonelle hundetrenere har gitt opp lykkes han.
Dog tror jeg det er lite sjangs for at noen her til lands går og kjøper et strømbånd og zapper hundene sine i hytt og pine. Tror neppe det blir noe fenomen. De fleste har tatt med seg det som er lov og bruke her til lands som meg.
Et kjapt lite nykk i båndet og en skarp Tssssst! lyd når adferden ikke er ønsket. Og et lite tap på bakparten med beinet om du ikke får oppmerksomheten med en gang.
Roger Sollien

Edit: Jeg har  fulgt opp dette ordskiftet her.

lørdag 9. januar 2010

Hunden som ikke gjenkjenner foten sin - et tilfelle av asomatognosia?

Jeg har tidligere skrevet om hunden i videoen under, hvor jeg spekulerte i om den hadde et tilfelle av Proprioception Deficit Disorder (PDD). Denne sykdommen kjennetegnes av mangel på kontakt med kroppsdeler og problemer med å gjenkjenne dem korrekt.

Jeg lurer nå på om ikke det rette begrepet kan være asomatognosia, som skyldes en defekt i høyre isselapp i hjernen. Dette gir seg utslag i at man får problemer med å gjenkjenne sine egne kroppsdeler på venstre side av kroppen.



Oliver Sacks har beskrevet et tilfelle i sin bok "The Man Who Mistook His Wife For A Hat":


When I was a medical student many years ago, one of the nurses called me in considerable perplexity, and gave me this singular story on the phone: that they had a new patient - a young man - just admitted that morning. He had seemed very nice, very normal, all day - indeed, until a few minutes before, when he awoke from a snooze. He then seemed excited and strange - not himself in the least. He had somehow contrived to fall out of bed, and was now sitting on the floor, carrying on and vociferating, and refusing to go back to bed. Could I come, please, and sort out what was happening?
     When I arrived I found the patient lying on the floor by his bed and staring at one leg. His expression contained anger, alarm, bewilderment and amusement - bewilderment most of all, with a hint of consternation. I asked him if he would go back to bed, or if he needed help, but he seemed upset by these suggestions and shook his head. I squatted down beside him, and took the history on the floor. He had come in, that morning, for some tests, he said. He had no complaints, but the neurologists, feeling that he had a 'lazy’ left leg - that was the very word they had used - thought he should come in. He had felt fine all day, and fallen asleep towards evening. When he woke up he felt fine too, until he moved in the bed. Then he found, as he put it, 'someone’s leg’ in the bed - a severed human leg, a horrible thing! He was stunned, at first, with amazement and disgust - he had never experienced, never imagined, such an incredible thing. He felt the leg gingerly. It seemed perfectly formed, but 'peculiar’ and cold. At this point he had a brainwave. He now realised what had happened: it was all a joke! A rather monstrous and improper, but a very original, joke! It was New Year’s Eve, and everyone was celebrating. Half the staff were drunk; quips and crackers were flying; a carnival scene. Obviously one of the nurses with a macabre sense of humour had stolen into the Dissecting Room and nabbed a leg, and then slipped it under his bedclothes as a joke while he was still fast asleep. He was much relieved at the explanation; but feeling that a joke was a joke, and that this one was a bit much, he threw the damn thing out of the bed. But - and at this point his conversational manner deserted him, and he suddenly trembled and became ashen-pale -when he threw it out of bed, he somehow came after it - and now it was attached to him.
     'Look at it!’ he cried, with revulsion on his face. 'Have you ever seen such a creepy, horrible thing? I thought a cadaver was just dead. But this is uncanny! And somehow - it’s ghastly - it seems stuck to me!’ He seized it with both hands, with extraordinary violence, and tried to tear it off his body, and, failing, punched it in an access of rage.
     'Easy!’ I said. 'Be calm! Take it easy! I wouldn’t punch that leg like that.’
     'And why not?’ he asked, irritably, belligerently.
     'Because it’s your leg,’ I answered. 'Don’t you know your own leg?’
     He gazed at me with a look compounded of stupefaction, incredulity, terror and amusement, not unmixed with a jocular sort of suspicion, 'Ah Doc!’ he said. 'You’re fooling me! You’re in cahoots with that nurse - you shouldn’t kid patients like this!’
     'I’m not kidding,’ I said. 'That’s your own leg.’
     He saw from my face that I was perfectly serious - and a look of utter terror came over him. 'You say it’s my leg, Doc? Wouldn’t you say that a man should know his own leg?’
     'Absolutely,’ I answered. 'He should know his own leg. I can’t imagine him not knowing his own leg. Maybe you’re the one who’s been kidding all along?’
     'I swear to God, cross my heart, I haven’t… A man should know his own body, what’s his and what’s not - but this leg, this thing’ - another shudder of distaste - 'doesn’t feel right, doesn’t feel real - and it doesn’t look part of me.’
     'What does it look like?’ I asked in bewilderment, being, by this time, as bewildered as he was.
     'What does it look like?’ He repeated my words slowly. 'I’ll tell you what it looks like. It looks like nothing on earth. How can a thing like that belong to me? I don’t knowwhere a thing like that belongs…’ His voice trailed off. He looked terrified and shocked.
     'Listen,’ I said. 'I don’t think you’re well. Please allow us to return you to bed. But I want to ask you one final question. If this - this leg - is not your left leg’ (he had called it a 'counterfeit’ at one point in our talk, and expressed his amazement that someone had gone to such lengths to 'manufacture’ a 'facsimile’) 'then where is your own left leg?’
     Once more he became pale - so pale that I thought he was going to faint. 'I don’t know, he said. 'I have no idea. It’s disappeared. It’s gone. It’s nowhere to be found…’