Søte, små dyrehageunger øker profitten

I dagens Dagbladet er slått stort opp at en dyreverner mener at dyrehagen i Berlin bør avlive en isbjørnunge som moren har avvist. Se her... Jeg vet jo ikke om det er nøyaktig dette han har sagt eller at han kanskje heller har stilt seg kritisk til at dyrehager i det hele tatt produserer unger.

En grunn for at dyrehager jobber hardt med å få frem avkom, spesielt på de søteste dyrene sine, er det at besøkstallene går i været. En del av disse avkommene blir avlivet før de vokser opp. Dyrehagene har nemlig ikke alltid planlagt hvor de skal ha dyrene etter de har vokst opp...

Jeg klarer ikke helt å følge argumentasjonen rundt dette at det er problematisk å sosialisere denne isbjørnungen eller dyrehagedyr generelt på mennesker. Dyreverneren mener at det kan øke faren for atferdsproblemer.

Jeg stiller meg tvilende til at det er så svart-hvitt som det. Dyrehagedyr er kjent for å generelt sett ha mange atferdsproblemer. De har lite utforskingsmuligheter, en monoton hverdag og må daglig forholde seg til mennesker, som de i stor grad også frykter. Flere arter kan ikke leve i grupper pga sin atferd og opplever derfor lite interaksjon.

Jeg tenker at det derfor tvert i mot kan være en forbedring for dyrene å slippe å gå rundt å være redd for dem som steller dem og beglor dem. Slik kan man også komme tettere på dyrene for å undersøke dem.

I husdyrhold og selskapsdyrhold er det essensielt at dyrene er sosialisert på mennesker. De må jo forholde seg til oss hele tiden. At dyrehagedyret opprinnelig er vilt hjelper jo ikke når det er tvunget til å forholde seg til et liv i fangenskap og i nærkontakt med mennesker.

Til slutt en betraktning helt utenfor tema: Hvem lot den isbjørnungen få leke med en dokost? Gah!!!