Jeg ser og lærer, trodde jeg….

Jeg har opplevd et par ganger at folk mener at ulydige hunder har godt av å se hvor flinke hundene i en lydighetskonkurranse er og håper at litt av flinkheten vil smitte over på hunden deres. Vel, hadde det bare vært så enkelt så hadde jeg kanskje ikke behøvd å ta flere hundre tusen i studielån for å kunne hjelpe folk til å få kjekke og greie hunder.

Læring ved observasjon er en mer komplisert greie enn jeg tidligere trodde! I England opplevde man at en kjøttmeispopulasjon etter hvert lærte å hakke hull på tinnfolien som var på toppen av melkeflasker som stod utenfor hus. Atferden spredte seg over hele England på relativt kort tid. Ofte blir dette eksempelet omtalt som at kjøttmeisene lærte ved å se på hverandre. Som student trodde jeg også dette og klarte egentlig ikke å se andre forklaringer på det. Det var inntil en dyktig læringsspesialist, ved navn Bruce Overmeir, som tidligere hospiterte ved UiB forklarte meg hva som var feilen ved dette resonnementet.

Han fortalte om et læringseksperiment hvor en due hadde mulighet til å observere en due i et annet kammer. Den beglodde duen hadde lært at når den hakket på en lysende knapp ville det falle en godbit inn i kammeret til den. Så testet man om duer som hadde fått sett på den kompetente duen lærte det raskere eller saktere enn duer som ikke hadde fått lov å se på. Og jovisst - den duen som hadde fått lov å se klarte raskere å lære at det var glupt å hakke på den lysende knappen.

Man kunne valgt å avslutte forsøket der og sagt at dette beviste at duer kunne lære ved observasjon. Men det de gjorde i neste trinn var å sette en due til å se på et tomt kammer! Inni kammeret lot de lampen lyse og en godbit falle ut - uten at det var noen due der.

Siden testet de duene som hadde sett på det tomme kammeret mot duene som hadde sett på kammeret med den kompetente duen. Og det var underlig nok ikke noen spesiell forskjell mellom de to gruppene på hvor raskt de lærte å hakke på knappen for å tak i godbiten!

Det betyr strengt tatt at det ikke var synet av den kompetente duen som var viktig, men bare konsekvensen - nemlig det at det kom en godbit ut når lampen lyste.

Så for de engelske kjøttmeisene kan det tenkes at en med høyere rang jagde bort en mer kompetent kjøttmeis fra melkeflasken og fikk smake på godsakene. Kanskje den så fant ut at ved å trykke nebbet lengre nedi fikk den ut mer og ved å hakke hullet større fikk den tak i enda mer. Da er det ikke læring ved observasjon lenger, men læring ved prøving og feiling (operant betinging).

Slikt kan en atferdsnerd gruble mye på en sen kveld. Men nå OBSERVERER jeg at mannen min pusser tennene, så da får jeg vel lære av det og gjøre det samme… Natta!