Lindsay landet med et kræsj

Kursdagen i dag begynte bedre, med at Lindsay var noe mer konkret og ikke blandet akademiske teorier med snåle og hjemmestrikkede ideer om energi og relasjoner. Her var en rekke lyspunkter i løpet av dagen, men de hadde nok mest karakter av blitz. Han holdt seg en stund unna yoga-teorier og beskrivelser av sine personlige avvik, men disse kom til overflaten igjen en stund etter lunsj. Han begynte da å omtale seg selv som "den tilbakestående naboen", og ingen visste om han spøkte eller var alvorlig.

Han begynte senere på dagen å omtale hundetrening som poesi, og megetsigende blikk ble utvekslet i salen. Her var mange svært erfarne og kunnskapsrike hundetrenere tilstede og det virket som om det fleste syntes det var en bisarr opplevelse.

På slutten av dagen skulle han demonstrere med hund. Espen Gudim måtte først slepes rundt som stand-in for hund i en times tid, til vi fikk lurt Lindsay utendørs i det nydelige været for demonstrasjon av sine teknikker på ordentlige hunder. Han startet med en chesapeake bay retriever som var en trivelig, sosial, rolig, og lett forsterkbar hund. Ingen av de jeg snakket med skjønte egentlig hva Lindsay holdt på med med denne hunden, inkludert meg selv. Han gikk stort sett rundt og holdt i båndet og noen ganger rykket han i strupelenken etter å ha festet det høyt oppunder hodet. Akkurat hva han ville oppnå var ikke klart, men han snakket hele tiden om relasjoner og energi og sånn. Så klasket han retieveren under haken slik at underkjeven klappet igjen. Vi fikk ikke vite hvorfor han gjorde dette, men han sa at det virket (?) og at det ikke kunne skade hunden.

Etter å ha rykket i båndet en stund og fått masse unngåelsesatferd, så fikk han låne godbiter fra forsamlingen. Hunden ble da straks mer interessert i Lindsay og da triumferte han med å si at båndbruken hadde virket - se hvor gode venner vi er blitt.

Når han gikk over til neste hund som var en ridgeback viste det seg å være en litt innadvendt og forsikig hund som gjorde det meste i sakte film. Spesielt etter at Lindsay også klasket haken til denne hunden opp, denne gangen med kneet, begynte hunden å bevege seg ytterst sakte og den snudde stort sett hele tiden ryggen til Lindsay. Lindsay forklarte at energien som var kommet fra hans kropp og gjennom kroppen til den foregåenden retrieveren under hakeklaskingen, var projisert til ridgebacken. Det var derfor den var så underdanig...

Den tredje hunden var en festlig irsk terrier. Utadvendt, sprudlende, glad, trygg, livlig. Kort sagt en drømme-demonstrasjonshund. Han holdt på med denne hunden i et kvarter uten at noe egentlig skjedde. Han bare slepte rundt på den og snakket om å skape bånd mellom seg og hunden og at det var lurt å sjekke ut hva det egentlig var hunden snuste på. Med det utgangspunktet til hund burde man kunne fått til en baklengs saltomortale på halve tiden.

Inne hadde Lindsay snakket mye om at man burde lage en kysselyd like før klikket og godbiten. Dette burde man gjøre en god del ganger (500 ca) slik at man fikk en forventningsatferd hos hunden. Vi burde teste det ut hjemme så skulle vi se at det virket (til hva?). Vel, han kom senere med et eksempel på at når hunden trakk i bånd så skulle man smatte og få den med seg. Dette skjønte jeg lite av. Betød det at man skulle forsterke trekkingen? Når han demonsterte utendørs med hundene brukte han kysselyden som et signal som kom like før rykking i bånd (en trussel om straff?). Ikke før godbit, slik som han hadde beskrevet inne. Jeg er fremdeles i villrede på hva jeg egentlig fikk demonstert, men jeg antar at det var rester av hans bakgrunn som trener av militærhunder.

Jeg fikk inntrykk av at kurskomiteen fikk velvillig forståelse fra de påmeldte ifht at de ikke kunne ha forutsett hvordan helgen ble. De hadde forsøkt å finne noen i USA som hadde hørt mannen på kurs tidligere. At de ikke fant noen ringte nok noen røde lys, men nysgjerrigheten på denne personligheten overtok. Han landet på feil planet, og det aner meg at Norge generelt sett er lysår foran USA når det gjelder opplysthet og kvalitet på hundetrening.

Det hele var en opplevelse jeg ikke kommer til å glemme med det første, men jeg er litt lei meg for at jeg nå kommer til å lese bøkene med en flau smak i munnen.

Til trøst for dere som har forsøkt å lese bøkene han sammenhengende og mislykkes med det prosjektet: Lindsay sa "You should not read my books from cover to cover. It might hurt you." Jeg kan altså fremdeles bruke bøkene hans som rene opplagsverk og til å finne fram til de mest obskure forsøk som er gjort i verden.