Hundens skrekk og gru

TV-programmet "Hundens skikk og bruk" ble behørig debattert i Redaksjon 1 29.03. Se innslaget her. Jeg bet meg merke i "harde treningsmetoder er viktig for å få respekt"-forkjemperen Magne Gjertsens gjentatte uttaleleser om å kalle rykk i bånd noe annet enn ubehag eller straff.

Dette måtte kalles korrigering - eller aller helst styringsnapp. Er dette for å få det til å høres bedre ut eller mener han har hunder best kan styres ved å nøkkes i båndet? Mine hunder har dobbelt så mange ben som meg og klarer fint å finne retningen vi skal i på egenhånd. Jeg trenger da ikke røske dem rundt som om de var et småbarns draleke.

Det er å sminke på sannheten, samt å undervurdere folk, når man ikke kan kalle en spade for en spade.

Lite lam som går agility

Morsom liten snutt med et kopplam som går en agilitybane :) Se her.

Norsk Kennelklub gir klar og tydelig melding! Hurra!

Geir Ottesen fra NKK var representert sammen med Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr (Gry Løberg) og Dyrevernalliansen (Live K. Karlsrud) i går på Redaksjon 1 på NRK. De representerte sammen synet på at programmet "Hundens skikk og bruk" er et dårlig forbilde for hundeeiere og viser treningsmetoder som er uetiske og kan være skadelige. Motdebattant var Magne Gjertsen fra Aktiv Hund i Bergen. Han stod for et treningssyn der det er viktig å bruke harde metoder for å vise hunden "hvem som er sjefen". Programmet kan ses her.

Jeg syns det var særdeles oppløftende at NKK, som nå har en helt ny styringsform og den nye lederen Espen Engh, kommer frem med så tydelige meldinger om hvile treningsmetoder de støtter. Geir Ottesen gjorde en meget god figur og stilte som en ypperlig representant for NKK.

Jeg gleder meg over dette!! Way to go, NKK!

Advarer mot hundeprogram på NRK

Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr (http://www.nafs.no/) har henvendt seg til Tore Tomter som er dokumentaransvarlig for NRK i forbindelse med hundeprogrammet "Skikk og bruk for hunden" som sendes på torsdagene. Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr er en interesseorganisasjon som arbeider på tvers av tradisjonelle akademiske skillelinjer og er bestående av bl.a. atferdsbiologer, veterinærer og psykologer.

Flere henvendelser fra medlemmene har resultert i standardsvar fra NRK som ikke har tatt opp kritikken på en ordentlig måte. NAS har derfor henvendt seg formelt for å få lufte sine synspunkter i denne saken.

I brev til NRK redegjør de for hvorfor dette programmet ikke burde vært sendt på NRK

1. Hundene i programmet blir rykket i halsbåndet og dermed påført et sterkt ubehag (aversiv/positiv straff). Hundene forstår ikke hvorfor den blir påført dette sterke ubehaget og blir engstelig, apatisk eller viser unngåelsesatferd, aggresjon eller frykt.Et konkret eksempel (video) er hvor de på TV-programmet ønsker å lære hunden til ikke å ha snuten i bakken. Dette er en Dachs, det er en jakthund som er avlet for å spore. Det er altså en helt naturlig atferd for en hund og er også en sterkt fremavlet atferd hos en Dachs. Hunden får under programmet lov til å snuse i bakken helt til Sally Stridh skal demonstrere. Hun forklarer hvordan man skal feste strupehalsbåndet høyt på halsen, men forteller ikke hvorfor hun fester det slik bortsett fra at det sitter bedre der oppe. Når man fester et halsbånd på denne måten vil det påføre hunden et ekstra stort ubehag. I det hun rykker viker hunden vekk fra henne (ble redd og viser unngåelsesatferd), så biter den i båndet (aggresjon) og deretter følger den henne med vidåpne øye, halen spent i været og den logrer litt med haletippen, har ørene bakover, hodet høyt hevet, beveger seg forsiktig og høybent (angst). Alt dette er signaler på at rykket i båndet var sterkt ubehagelig. For et utrent øye vil denne hunden se lydig og glad ut. At serien skal representere kjærlighet til og lykke hos hunder er helt uforståelig.
2. Randi Helene Tillung og Elly Hiby har begge i sine masteroppgaver vist at det er en klar sammenheng mellom bruk av ubehag og ulydighet og atferdsproblemer hos hund.
3. Dyrevernloven er klar på at en ikke skal påføre dyr unødvendig lidelse (§ 2) og at en også ikke skal trene dyr på en slik måte at dyret kommer i fare for å lide eller bli skremt unødvendig (§8). Det bør respekteres at dyrevernloven er basert på fagkunnskap og ikke på synsing.
4. Treningsmetoder brukt på hund handler ikke om smak og behag. Det handler om dyrevelferd og etikk, og kan faglig begrunnes.
5. Det er forsket mye på effekter av straff gjennom hele 1900-tallet, og straff er noe fagpersoner kjenner veldig godt resultatene av. Det er vel en grunn til at det ikke er lov til å slå barn?
6. Programmet vil muligens se bra ut for et utrent øye. Og det er spesielt for ferske hundeeiere at slike metoder også representerer et stort velferdsproblem for hunden. En uerfaren hundeeier har problemer med å observere atferd, vite hvilke atferder det skal rykkes i båndet for, hvor hardt en skal rykke i båndet og når. Nettopp dette at hunden av og til får rykk i halsbåndet for en atferd og andre ganger ikke får rykk i halsbåndet gjør hunden meget usikker på hvilke atferd som er lovlige eller ikke lovlige. Dette kan føre til angst, aggresjon eller apati (lært hjelpeløshet).
7. Om Jeppe Stridh har holdt på med kursvirksomhet i 30 år eller ikke spiller ingen rolle i denne sammenheng. Det er det vi observerer i programmet som forteller oss at dette ikke holder faglige mål.
8. Om dette programmet hadde vært om barneoppdragelse med de samme metodene – da tror jeg det hadde blitt telefonstorm hos NRK.
9. Hundeeiere kommer nå til atferdssentere (som jobber med atferdsproblemer og psykiske lidelser hos hunder) med f.eks hunder som har fryktaggresjon ovenfor andre hunder. Hundeeierne sier de vil forsøke dette som var vist på TV når de treffer en andre hunder, nemlig å rykke hardt i båndet for så å rose etterpå. Vi advarer sterkt mot dette, da vil føre til en forverring av problemet. Om du er redd, vil du ikke bli mindre redd om du blir straffet for å gi uttrykk for frykten din.
10. Stortingsmelding 12 om Dyrehold og dyrevelferd legger stor vekt på kompetanseøkning hos dyreeiere og også de som ikke har dyr. Stortingsmeldingen uttrykker også bekymring for at hvem som helst kan starte dressurkurs for hund og at disse ikke er kvalitetssikret (Jeppe Stridh har ingen utdannelse innen hund eller atferd). Mattilsynet er i ferd med å utarbeide kompetansekrav for ulike yrkesgrupper som jobber med dyr. Selv jobber vi med sertifiseringsordning for atferdskonsulenter og har initiert ovenfor Norsk Kennelklubb å lage etiske retningslinjer for hundetrening. Her er et eksempel på etiske retningslinjer for hundetrening
11. For et utrent øye ser tiltakene i denne serien veldig bra ut, og hundeeiere forsøker dette hjemme. Selv om det ikke er ment slik fra NRK, så er TV et så sterkt medium at folk gjerne forsøker tiltakene.
12. NRK sin visjon står det bl.a.: ”Troverdighet og mangfold er kjernepunkter i NRKs virksomhet. Publikum skal være trygge på at det de ser, hører og leser hos oss er pålitelig, saklig og upartisk”. Programmet Hundkoll med Jeppe Stridh er ikke saklig, faglig eller pålitelig. Det bidrar til å ødelegge NRKs troverdighet hos oss fagfolk og andre hundeeiere.

Som fagpersoner håper NAS at vi kan komme i en dialog om denne serien og at slike serier i etterkant inneholder den nødvendige fagkunnskap om hund (og ev andre dyr) som er nødvendig for at NRK skal jobbe etter sin visjon.

Forfattet av Gry Løberg (Manimal)

Lindsay landet med et kræsj

Kursdagen i dag begynte bedre, med at Lindsay var noe mer konkret og ikke blandet akademiske teorier med snåle og hjemmestrikkede ideer om energi og relasjoner. Her var en rekke lyspunkter i løpet av dagen, men de hadde nok mest karakter av blitz. Han holdt seg en stund unna yoga-teorier og beskrivelser av sine personlige avvik, men disse kom til overflaten igjen en stund etter lunsj. Han begynte da å omtale seg selv som "den tilbakestående naboen", og ingen visste om han spøkte eller var alvorlig.

Han begynte senere på dagen å omtale hundetrening som poesi, og megetsigende blikk ble utvekslet i salen. Her var mange svært erfarne og kunnskapsrike hundetrenere tilstede og det virket som om det fleste syntes det var en bisarr opplevelse.

På slutten av dagen skulle han demonstrere med hund. Espen Gudim måtte først slepes rundt som stand-in for hund i en times tid, til vi fikk lurt Lindsay utendørs i det nydelige været for demonstrasjon av sine teknikker på ordentlige hunder. Han startet med en chesapeake bay retriever som var en trivelig, sosial, rolig, og lett forsterkbar hund. Ingen av de jeg snakket med skjønte egentlig hva Lindsay holdt på med med denne hunden, inkludert meg selv. Han gikk stort sett rundt og holdt i båndet og noen ganger rykket han i strupelenken etter å ha festet det høyt oppunder hodet. Akkurat hva han ville oppnå var ikke klart, men han snakket hele tiden om relasjoner og energi og sånn. Så klasket han retieveren under haken slik at underkjeven klappet igjen. Vi fikk ikke vite hvorfor han gjorde dette, men han sa at det virket (?) og at det ikke kunne skade hunden.

Etter å ha rykket i båndet en stund og fått masse unngåelsesatferd, så fikk han låne godbiter fra forsamlingen. Hunden ble da straks mer interessert i Lindsay og da triumferte han med å si at båndbruken hadde virket - se hvor gode venner vi er blitt.

Når han gikk over til neste hund som var en ridgeback viste det seg å være en litt innadvendt og forsikig hund som gjorde det meste i sakte film. Spesielt etter at Lindsay også klasket haken til denne hunden opp, denne gangen med kneet, begynte hunden å bevege seg ytterst sakte og den snudde stort sett hele tiden ryggen til Lindsay. Lindsay forklarte at energien som var kommet fra hans kropp og gjennom kroppen til den foregåenden retrieveren under hakeklaskingen, var projisert til ridgebacken. Det var derfor den var så underdanig...

Den tredje hunden var en festlig irsk terrier. Utadvendt, sprudlende, glad, trygg, livlig. Kort sagt en drømme-demonstrasjonshund. Han holdt på med denne hunden i et kvarter uten at noe egentlig skjedde. Han bare slepte rundt på den og snakket om å skape bånd mellom seg og hunden og at det var lurt å sjekke ut hva det egentlig var hunden snuste på. Med det utgangspunktet til hund burde man kunne fått til en baklengs saltomortale på halve tiden.

Inne hadde Lindsay snakket mye om at man burde lage en kysselyd like før klikket og godbiten. Dette burde man gjøre en god del ganger (500 ca) slik at man fikk en forventningsatferd hos hunden. Vi burde teste det ut hjemme så skulle vi se at det virket (til hva?). Vel, han kom senere med et eksempel på at når hunden trakk i bånd så skulle man smatte og få den med seg. Dette skjønte jeg lite av. Betød det at man skulle forsterke trekkingen? Når han demonsterte utendørs med hundene brukte han kysselyden som et signal som kom like før rykking i bånd (en trussel om straff?). Ikke før godbit, slik som han hadde beskrevet inne. Jeg er fremdeles i villrede på hva jeg egentlig fikk demonstert, men jeg antar at det var rester av hans bakgrunn som trener av militærhunder.

Jeg fikk inntrykk av at kurskomiteen fikk velvillig forståelse fra de påmeldte ifht at de ikke kunne ha forutsett hvordan helgen ble. De hadde forsøkt å finne noen i USA som hadde hørt mannen på kurs tidligere. At de ikke fant noen ringte nok noen røde lys, men nysgjerrigheten på denne personligheten overtok. Han landet på feil planet, og det aner meg at Norge generelt sett er lysår foran USA når det gjelder opplysthet og kvalitet på hundetrening.

Det hele var en opplevelse jeg ikke kommer til å glemme med det første, men jeg er litt lei meg for at jeg nå kommer til å lese bøkene med en flau smak i munnen.

Til trøst for dere som har forsøkt å lese bøkene han sammenhengende og mislykkes med det prosjektet: Lindsay sa "You should not read my books from cover to cover. It might hurt you." Jeg kan altså fremdeles bruke bøkene hans som rene opplagsverk og til å finne fram til de mest obskure forsøk som er gjort i verden.

Høytsvevende hundekurs - Cynopraxis

Jeg er på kurs i Oslo denne helgen med Steven R. Lindsay. Han har skrevet 3 bøker i som henger sammen. Du kan sniklese litt på Google Books: Volume1, Volume 2, Volume 3. Jeg har brukt disse bøkene en del som oppslagsverk, fordi jeg har funnet det umulig å lese bøkene fra perm til perm. Det ante meg at kurset kom til å bli vanskelig tilgjengelig ut fra måten han skriver på.

Amerikanere bruker en masse ord for å si helt enkle ting, men Lindsay er vel det man kan kalle ekstremutgaven. Et lite utdrag fra det utdelte materialet i helgen forklarer en del:

"When caught up in a conflictive exchange, a preemptive escape-from-danger or autoprotective adjustments may be habitually relied upon to gain control. Incompetent exchange around points of interactive conflict appears to contribute to the etiology of reactive and impulsive behavior problems."

Selv som atferdsnerd har jeg problemer med å fatte hva setningene betyr og det neste er så å skjønne hva dette skal brukes til.

Starten av dagen var interessant på en litt merkelig måte. Han omtalte atferdanalyse/behaviorisme som at det hadde som hovedmål å kontrollere og forutse atferd. Dette mente han var utnyttelse av dyr, fasisme, slaveri og totalitært. Han mente videre at det var basert på at dyr og mennesker ble sett på som mekaniske innretninger.

Lindsay har vel rett i at forutsigbarhet og kontroll er viktige elementer i atferdanalysen. Det baserer seg jo utelukkende på observerbare hendelser. Men jeg trodde (i min naivitet?) at denne nature/nurture-debatten egentlig var lagt død? Kanskje det bare er slik i Norge? Som etolog med ekstrafag i atferdsanalyse kan jeg ikke se noen konflikt mellom de naturvitenskapelige disiplinene som økologi, atferdsanalyse, biologi, etologi osv.

Jeg ble vel egentlig litt mer forvirret over at han utover dagen ofte brukte begreper som kommer fra atferdsanalysen til å forklare fenomener og hendelser, samt at dette er en gjenganger i boken hans. I samme åndedrett så sabler han ned på de samme teoriene.

Han spurte f.eks retorisk "prøv å shape fram lek, det er umulig". B.F. Skinner snur seg nok i graven mens han jamrer at "lek er ikke en atferd, det er en sekkebetegnelse på en rekke atferder".

Lindsay kritiserte også forsterkningsteori på denne måten: "forsterkningsteorien har svakheter fordi det finnes tiltak som ikke er forsterkende selv om det inntreffer kontingent på (samtidig med) atferd og i andre sammenhenger er forsterkende". Han kom med eksempelet om at mat ikke kan brukes forsterkende på aggressjon og at man, selv om man systematisk "belønnet" aggresjon, ikke kunne observere noen økning i denne atferden, men tvert i mot en nedgang. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet fordi forsterkning i atferdsanalysen kun er forsterkende når det øker en atferd. Dessuten har fenomenet "begrensninger på læring" vært kjent lenge. Se f.eks artikkelen "The Misbehaviour of Organisms" av Breland og Breland (1961).

Lindsay har absolutt spennende ting å si innimellom, men det er til tider vanskelig å følge ham pga det blomstrende språket og de raske assosiasjonsskiftene. Jeg går spent en ny kursdag i møte :)

Ny dyrevernlov i Kroatia

Kroatia har fra 1 januar fått en ny dyrevernlov som fastslår en rekke ting som kunne brukes som inspirasjon her i landet. En del av disse reguleringene er allerede på plass her i Norge, mens andre er på vei. Hele loven kan leses her. Her er et lite sammendrag:

• Forbudt å avle pelsdyr, med en overgangsordning på ti år
• Forbudt å gi levende dyr som premier i lotterier
• Forbudt å selge hunder og katter fra dyrebutikker
• Forbudt å bruke ville dyr på sirkus
• Forbudt å bruke ville dyr i opptredener og underholdning (denne er jeg litt tvilsom til at jeg ville støtte. Dette kan bety at viktig miljøberiking for dyr i dyrehager kan bli vanskeliggjort)
• Forbudt med hundeløp på harde underlag
• Forbudt å sette igang eller gjennomføre kamper med dyr, bortsett fra tradisjonelle oksekamper (hvorfor får de lov til å fortsette med okser?)
• Forbudt å tvangsfôre dyr
• Forbudt med rituell slakting uten at dyret er påført bevisstløshet
• Påbudt å assistere skadede dyr
• Forbudt å kupere haler og ører på hunder, fjerne klør på katter og fjerne stemmebånd
• Forbudt å avlive friske selskapsdyr (Er atferdsproblemer omfattet av begrepet sykdom? Hva med farlige dyr?)
• Opprettelse av Etisk komité og Komité for dyrevern
• Forbudt med testing av kosmetikk på dyr, herunder utvikling av og kombinasjoner av ingredienser
• Forbudt med testing på dyr for forbrukerprodukter til rengjøring og desinfisering
• Forbudt med dyreforsøk for å teste våpen eller annet krigsmaskineri
• Forbudt å gjennomføre dyreforsøk i grunnskole og videregående skole
• Forbudt å bruke levende dyr som agn
• Forbudt å selge levende dyr til mindreårige
• Påbudt å levere ut skriftlige instruksjon for stell ved salg av alle selskapsdyr
• Påbudt å leie inn kvalifisert personell til å arbeide med dyr
• Alle selskapsdyreiere er pålagt å kontrollere avl på egne dyr og ta seg av avkommet
• Hver kommune er pålagt å opprette oppstallingssenter. Avlivning lovlig etter 60 dager.
• Mulighet for å dømme personer til permanent avståelse fra å skaffe seg flere selskapsdyr
• Forpliktelse til å øke folks kunnskap om dyrevern

The Dream Team - Ellen og Merete

I dag fikk jeg nyhetsbrevet fra Norsk Freestyle Forening og Merete Andersen. Merete skriver på kreativtrening.blogspot.com og videre derfra fant jeg en link til en underholdende video. Merete og Ellen har stilt på freestylekonkurranse med sine hunder - og dette var virkelig flott! Kos dere med videoen.

Mange varme tanker til Merete og Ellen for at de gjør en så flott jobb for å lære folk effektiv og positiv hundetrening.

Søte, små dyrehageunger øker profitten

I dagens Dagbladet er slått stort opp at en dyreverner mener at dyrehagen i Berlin bør avlive en isbjørnunge som moren har avvist. Se her... Jeg vet jo ikke om det er nøyaktig dette han har sagt eller at han kanskje heller har stilt seg kritisk til at dyrehager i det hele tatt produserer unger.

En grunn for at dyrehager jobber hardt med å få frem avkom, spesielt på de søteste dyrene sine, er det at besøkstallene går i været. En del av disse avkommene blir avlivet før de vokser opp. Dyrehagene har nemlig ikke alltid planlagt hvor de skal ha dyrene etter de har vokst opp...

Jeg klarer ikke helt å følge argumentasjonen rundt dette at det er problematisk å sosialisere denne isbjørnungen eller dyrehagedyr generelt på mennesker. Dyreverneren mener at det kan øke faren for atferdsproblemer.

Jeg stiller meg tvilende til at det er så svart-hvitt som det. Dyrehagedyr er kjent for å generelt sett ha mange atferdsproblemer. De har lite utforskingsmuligheter, en monoton hverdag og må daglig forholde seg til mennesker, som de i stor grad også frykter. Flere arter kan ikke leve i grupper pga sin atferd og opplever derfor lite interaksjon.

Jeg tenker at det derfor tvert i mot kan være en forbedring for dyrene å slippe å gå rundt å være redd for dem som steller dem og beglor dem. Slik kan man også komme tettere på dyrene for å undersøke dem.

I husdyrhold og selskapsdyrhold er det essensielt at dyrene er sosialisert på mennesker. De må jo forholde seg til oss hele tiden. At dyrehagedyret opprinnelig er vilt hjelper jo ikke når det er tvunget til å forholde seg til et liv i fangenskap og i nærkontakt med mennesker.

Til slutt en betraktning helt utenfor tema: Hvem lot den isbjørnungen få leke med en dokost? Gah!!!

Slår de hundene? Istedet for å jobbe?

Datteren min og jeg snakker ofte om at det er viktig å være snill og ikke slå mennesker og dyr. Hun hadde en opplevelse i vinter der hun så noen barn være hardhente med en hund (dro den i pelsen og ørene o.l) og dette gjorde et dypt inntrykk på henne. Når vi snakket om dette sa jeg at det var noen som var slemme med dyr og som slo dem.

- Hvem er det som slår hunder da??

- Vel, svarte jeg, noen som jobber med hunder, slår dem.

Anne Mathilde spurte forskrekket:
- Slår de hundene?
- I stedet for å jobbe??

Dette spørsmålet fra en fireåring er viktig, siden det finnes så mange hundebøker som anbefaler systematisk, hardhendt behandling av hunder. Gyldendal Fakta har f.eks nettopp utgitt en ny bok om valper av radarparet "Steen og Strøm". Johan B. Steen og Elin Wittusen anbefaler her en rekke hardhendte tiltak mot valper i deres første leve-halvår.

Utgivelsen kom på tross av at jeg i god tid før trykking gav forlaget tydelig melding om at jeg syntes de burde få vurdert innholdet i boken faglig og opp mot dyrevernlovgivningen. Forlaget sa til meg at "Neida, dette er en ordentlig kosebok, med masse fine bilder".

Nå har jeg fått boken, og joda, den har masse flotte bilder. Men Gyldendal (Fakta?!) burde skamme seg. Jeg vil kommentere noen av rådene og påstandene i boken i en annen post.

Hundekjører dengte hundene med kjepp - disket

Jeg har tidligere lagt merke til at Robert Sørlie (konkurransedeltager i hundeløp) har uttalt seg tydelig om at han tar avstand fra hardhent behandling av hunder. Han fikk dessverre en ny anledning til å utrykke dette i dag, da det ble klart at en av hans rivaler, Ramy Brooks, er blitt disket 14 mil fra Nome (mål) i Iditarod-løpet i Alaska pga at han hadde slått 10 hunder med kjepp. Dette skjedde visstnok fordi han var frustrert over at to av hundene ikke ville gå videre. Les her... En av hundene døde like etterpå.

Sørlies talsperson Ann-Kristin Laeskogen sier at på Team Norway er slikt uakseptabelt. Ingen av dem banker bikkjene sine fram i sporet. Hun sier videre at det ikke funker.

Jeg antar at dette ikke er hovedgrunnen til Team Norways standpunkt. Selv om det hadde funket så ville det vært både skadelig og forbudt. I Norge er det nemlig ulovlig å slå hundene sine med kjepp - §8 i dyrevernloven.

Hundekjørermiljøet har tidligere hatt et rykte på seg for å være til dels rått og brutalt, men jeg tror Sørlies uttalelser, sammen med hans gode resultater, har bidratt til å bedre holdningene.

Blomster til Team Norway fra meg!


Ramy Brooks med sine hunder

Tanker om hunders intelligens i 1882

Artig å lese hvordan man så på hunder og intelligens og følelser for over hundre år siden!

Se i boken av G. J. Romanes som heter Animal Intelligence. Her er også referanser til Darwin gjennom hele boken.

Humanetologi - også et fag

Jeg har siden første gang jeg så Sugarcubes på MTV vært veldig fasinert av musikken til Bjørk. Uten at jeg har fulgt veldig godt med tror jeg at CD-samlingen er tilnærmet komplett.

I sin sang, Human Behaviour, sier hun at det ikke finnes noe kart for å forstå menneskelig atferd. Humanetologene og atferdsanalytikerne prøver seg nå likevel på å finne en del modeller for å forstå det bedre. Hadde det vært lettvint å forstå hadde vi ikke trengt dem.

Det at vi mennesker sliter sånn med relasjoner burde kanskje gi litt forståelse for hvordan hundene våre sliter med å forstå oss?

Hør et elendig opptak av musikken her.

"Human Behaviour"

Bjørk

If you ever get close to a human

and human behaviour

be ready to get confused

there's definitely no logic

to human behaviour

but yet so irresistible

there is no map

to human behaviour

they're terribly moody

then all of a sudden turn happy

but, oh, to get involved in the exchange

of human emotions is ever so satisfying

there's no map and

a compass

wouldn't help at all

human behaviour

Barneskole, ungdomsskole, hundeskole...

Min 4-årige datter gir meg mange fornøyelser med sine betraktninger og spørsmål om dagen. Passerende hennes fremtidige skole, på vei til min jobb på Fjellanger Hundeskole, kommenterte jeg at "derfra går også bussen til ungdomsskolen".

Ungdomsskole? Det var noe nytt? Hva er det?

Jeg forklarte henne at først ville hun gå på førskole, siden på barneskole og deretter videre til ungdomsskole.

Hun repliserte skråsikkert: "Ja! Også begynner man på hundeskole. Slik som du, mamma!"

Dyrevernere og mangel på kunnskap

Som etolog sliter jeg stort med en ting. Hvordan fri seg fra fanatismen og mangelen på kunnskap som noen dyrevernere assosieres med?

Fjorårets hit er f.eks at en dyrevernsorganisasjon syntes det var en god ide å stjele og kaste fiskernes garn… på sjøen. For å unngå at fiskene ble fisket! De sendte ut nyhetsbrev om den gode gjerningen… Dette burde vel vært innmeldt til IG Nobel som en idé "that cannot, or should not, be reproduced"? Men når jeg snakker om dyrevelferd (ikke dyrevern) blir jeg likevel satt i bås med disse. Gud forby.

Sannsynligvis trengs her et markedsføringsbudsjett i milliardklassen for å opplyse folk om forskjellen mellom "dyrevelferd", "dyrevern" og "dyrs rettigheter".

Etologi og atferdsanalyse - hvordan de brukes sammen i trening av dyr

En diskusjon med andre hunde- og atferdsinteresserte gjorde at jeg skrev ned noen betraktninger rundt trening av dyr - dvs atferdsendring.

Jeg mener at man verken kan eller bør bruke atferdsanalyse alene for å trene dyr. Atferdsanalyse er slik jeg ser det et like viktig verktøy som etologi for å kunne forutse og endre atferd. F.eks - la oss si at du skal trene en helt ny art. Dersom du ser fullstendig bort fra etologi (altså læren om den aktuelle artens atferd og biologi) vil du bruke lang tid på å komme igang. Uten kunnskap om dyrets etologi aner du ikke om det er en kjøtt- eller planteeter, om det er et natt- eller dagdyr, hva det naturlig vil frykte, hvor dyret oppholder seg, naturlige sykluser, når i livet det er lettest å påvirke osv. Du vil komme til å slite med å finne rett belønning (liker hester drakamp? Vil geiten min jobbe for å få tilgang til blåbærsyltetøy?), du kan ufrivillig komme til å skremme dyret ditt (f.eks er undulater ofte redd for ting som beveger seg over hodet), du vil måtte teste ut når på døgnet dyret er lettest å trene etc.Bruker man kun atferdsanalyse i treningen av et dyr vil man gå glipp av all informasjonen som ligger i dyrets språk. Du vil ikke kunne gjenkjenne frykt eller aggressjon, fordi atferdanalysen ikke beskriver hvordan det ser ut hos ulike arter.

For å endre atferd er det bare miljøet man kan gjøre noe med - dvs man må bruke atferdsanalyse. På den annen side: Individet er gitt - det kommer med hele sin etologi (art, kjønn, alder, tidligere erfaringer osv). Etologien kan gi viktig informasjon om forutsetningene slik at vi kan tilrettelegge valgene av metoder innen atferdsanalyse bedre. Bruker man atferdsanalyse uten å ta hensyn resten av bildet vil man snart kunne komme ut for problemer. På samme måte ville man med utelukkende etologi-briller ikke (effektivt) kunne endre atferd.

Med etologi kan vi forutse atferder som atferdsanalyse ikke kan si noe om. Etologien kan f.eks forklare at katten ikke bruker tissekassen sin fordi maten står for nært opptil. Atferdsanalytikeren ville bare oppdaget at man fikk en reduksjon i atferden "bruke tissekassen". Uten etologisk kunnskap ville det tatt lang tid å teste atferdsendringer ved å endre en og en miljøbetingelse systematisk. F.eks måtte man flytte på alle gjenstander i rommet en etter en og registere eventuell atferdsendring. Man ville ikke hatt noen ide om at furasjeringsatferd (mat) kunne komme i konflikt med bruken av doen.

Atferdsanalyse alene tar ikke hensyn til dyrets etologi. Det er det bare treneren som kan gjøre. Derfor utfyller fagfeltene hverandre.

Men han er jo så glad i hunder da... Formildende eller skjerpende omstendighet?

Jeg hørte nylig Tore Tomter som er NRK dokumentaransvarlig uttale seg på NRK radio P1 i programmet Her og Nå om hundeprogrammet som går på torsdags kveldene (Hundens skikk og bruk). Programmet er ment for ferske hundeeiere og skal gi en innføring i hvordan hunden skal oppdras. "Hundeeksperten" er Jeppe Stridh fra Sverige. Programmet har fått kvass kritikk fra flere hold pga den unødvendig hardhendte håndteringen av hundene og bruk av bl.a rykking i båndet.

Tore Tomter gir uttrykk for at det er en smakssak hvilke metoder man velger å bruke og at det skal tilpasses hvert enkelt individ. Derfor har NRK heller ikke konsultert med fagfolk før de valgte å kjøre programmet. Det virker som han er ukjent med at dyrevernlovgivningen sier at dyr ikke skal dresseres unødvendig hardt; samt at metodene har potensiale for å være skadelige på dyrene.

Det som jeg biter meg merke i er at Tomter mot slutten av intervjuet tilsynelatende likevel føler et visst behov for å rettferdiggjøre Stridhs metoder. Han sier da at Stridh er jo så glad i hunder, så... Resonnementet er at dette skal virke formildende på Stridhs valg av metoder.

Som om det at man er i en nær relasjon utelukker at man vil begå overgrep eller vold. Jeg har et klart bilde av at det stort sett er familie og omgangskrets det går utover når folk bikker over. At hunden er i en nær relasjon til den som påfører ubehaget gjør at den alltid vil være i en situasjon hvor den kan forvente å få et ubehag. Det vil si at hundens velferd i større grad er truet enn om det var mer tilfeldige hendelser.

Jeg mener tvertimot at det er skjerpende at Stridh, på tross av at han er glad i og interessert i hunder, ikke klarer å sette seg inn i den mest basale læringsteori, samt dyrenes biologi og velferd.

Jeg ser og lærer, trodde jeg….

Jeg har opplevd et par ganger at folk mener at ulydige hunder har godt av å se hvor flinke hundene i en lydighetskonkurranse er og håper at litt av flinkheten vil smitte over på hunden deres. Vel, hadde det bare vært så enkelt så hadde jeg kanskje ikke behøvd å ta flere hundre tusen i studielån for å kunne hjelpe folk til å få kjekke og greie hunder.

Læring ved observasjon er en mer komplisert greie enn jeg tidligere trodde! I England opplevde man at en kjøttmeispopulasjon etter hvert lærte å hakke hull på tinnfolien som var på toppen av melkeflasker som stod utenfor hus. Atferden spredte seg over hele England på relativt kort tid. Ofte blir dette eksempelet omtalt som at kjøttmeisene lærte ved å se på hverandre. Som student trodde jeg også dette og klarte egentlig ikke å se andre forklaringer på det. Det var inntil en dyktig læringsspesialist, ved navn Bruce Overmeir, som tidligere hospiterte ved UiB forklarte meg hva som var feilen ved dette resonnementet.

Han fortalte om et læringseksperiment hvor en due hadde mulighet til å observere en due i et annet kammer. Den beglodde duen hadde lært at når den hakket på en lysende knapp ville det falle en godbit inn i kammeret til den. Så testet man om duer som hadde fått sett på den kompetente duen lærte det raskere eller saktere enn duer som ikke hadde fått lov å se på. Og jovisst - den duen som hadde fått lov å se klarte raskere å lære at det var glupt å hakke på den lysende knappen.

Man kunne valgt å avslutte forsøket der og sagt at dette beviste at duer kunne lære ved observasjon. Men det de gjorde i neste trinn var å sette en due til å se på et tomt kammer! Inni kammeret lot de lampen lyse og en godbit falle ut - uten at det var noen due der.

Siden testet de duene som hadde sett på det tomme kammeret mot duene som hadde sett på kammeret med den kompetente duen. Og det var underlig nok ikke noen spesiell forskjell mellom de to gruppene på hvor raskt de lærte å hakke på knappen for å tak i godbiten!

Det betyr strengt tatt at det ikke var synet av den kompetente duen som var viktig, men bare konsekvensen - nemlig det at det kom en godbit ut når lampen lyste.

Så for de engelske kjøttmeisene kan det tenkes at en med høyere rang jagde bort en mer kompetent kjøttmeis fra melkeflasken og fikk smake på godsakene. Kanskje den så fant ut at ved å trykke nebbet lengre nedi fikk den ut mer og ved å hakke hullet større fikk den tak i enda mer. Da er det ikke læring ved observasjon lenger, men læring ved prøving og feiling (operant betinging).

Slikt kan en atferdsnerd gruble mye på en sen kveld. Men nå OBSERVERER jeg at mannen min pusser tennene, så da får jeg vel lære av det og gjøre det samme… Natta!

Å snuse i luftapparatet på bilen!

Hvordan tror du jeg hadde tatt det hvis mannen min plutselig lente seg frem og begynte å snuse i luftapparatet når vi var på biltur en vakker søndags formiddag? Denne noe foruroligende menneskeatferden er er ikke det minste foruroligende når du ser at det skjer hos en hund.

Akkurat disse tankene gjorde jeg meg da jeg kjørte på jobb i morges og Jess, hunden min, reiste seg opp for å stikke nesen i luftapparatet. Hvis hun har anledning vil hun alltid gjøre det når vi kjører inn på en grusvei. Hun vil da undersøke om det er noe spennende sauelukt å spore, og som den gjeterhunden hun er vil jeg ganske raskt se en intens forventning i form av skjelving i kroppen, titting ut av bilvinduet og ørene på stilk.

Hunder har en enormt godt utviklet luktesans og hele 1/3-del av hjernen er anordnet denne sansen! Hos mennesker befatter bare 1/20-del av hjernen denne sansen.

Derfor kan jeg berolige deg med at du ganske sikker slipper å se bisarre snuseatferder hos maken din med det første. Hvis han da ikke er med i dette artige forsøket.