I BT stod det nylig om et indisk ektepar som hengte seg etter hundens død. Les her. At dette kom i avisen viser vel at det ikke er spesielt vanlig å reagere så ekstremt på tapet av et selskapsdyr. Samtidig er det nå mer akseptert at man kan ha sorgreaksjoner ved tap av selskapsdyr lik dem man får når man minster familie og venner.Det er ulikt hvilken rolle hunder og andre dyr spiller inn i vår tilværelse og vårt følelsesliv. Noen av oss kan ha vanskelig for å forstå hvor viktig ankerfeste dyret er for andre. Noen virker tildels helt uanfektet av dyrs død eller forsvinning, mens andre setter himmel og jord i bevegelse når katten blir borte lenger enn vanlig. Noen syns at dette er overdreven eller bisarr atferd fra dyreeieren, men det bør respekteres at folk har ulike behov og ulike følelsesliv. Det er vanskelig å se på det som noe annet enn positivt at folk er sterkt knyttet til dyrene sine.
Det er ekstra sårt for de som har mistet dyret sitt og bli møtt med manglende innlevelse eller til og med latterliggjøring.
Noen ganger kan sorgen bli enda sterkere ved at man selv er den som tar avgjørelsen om at dyret må avlives. På Fjellanger Hundeskole har vi erfaring med å håndtere samtaler hvor man diskuterer avlivning i forbindelse med at hunden har store atferdsproblemer (som f.eks går ut over sikkerheten til andre eller livskvaliteten til de som eier hunden). Selv om man egentlig har tatt en avgjørelse kan det være godt å snakke gjennom hvorfor man har kommet til den beslutningen. Vi hjelper med å gå gjennom hundens historie, hundens og omgivelsenes velferd, prognosene for bedring m.m.
Det viktigste er uansett å ha noen å snakke med, om det er din veterinær, atferdskonsulent, venner eller familie. De to sistnevnte er de viktigste hvis de er i stand til å sette seg inn i din sorg.
For selve sorgreaksjonen er det annet kvalifisert personell innen sorg som kan hjelpe til. Meg bekjent finnes det ikke sorggrupper spesielt myntet på de som har mistet sine selskapsdyr her i landet. Men alt finnes i USA! Her er f.eks en link til en organisasjon som arbeider med dette. Et søk på Google på ordene "pet" og "bereavement"gir over en million treff! Se her.
Innlegg
I England har de i lang tid hatt Pet Beravement Counsellors, bl.a. har Blue Cross og RSPCA slike.
SvarSlettDa jeg studerte i Southampton hadde vi forelesninger om dette en hel dag, så dette er tydelig et tema som tas alvårlig i utlandet.
For et par år siden skulle jeg forberede en forelesning om hunder som dør. Jeg ringte til et smådyrkrematorium og spurte om de hadde andre tilbud til kunder (dyreeiere) som omhandlet sorgbearbeidelse eller andre ting slik som minnetavler, seremonier m.m. Jeg ble ledd av da jeg kom med disse spørsmålene. Jeg vil tro at med tiden så vil det komme slike tilbud her i landet også.
Mvh Gry Løberg
www.manimal.no
Jeg ville glatt ha oppsøkt counsellor som kunne hjelpe meg gjennom tapet av kjæledyrene mine. Den første gangen jeg dro til et siste veterinærbesøk, opplevde jeg at det var såpass ille å dra hjem med bare halsbåndet at jeg vurderte seriøst å ikke ta til meg flere hunder. Jeg hadde en igjen der hjemme, og han har nå blitt elleve år.
SvarSlettDen dagen hans siste veterinærtur står for døren, skulle jeg gjerne hatt en person å snakke med som hadde spesialisert seg på sorg over kjæledyr.
Veterinærene er jo de nærmeste man kommer til spesialister på dette her, og det er ikke alltid de har veldig gode antenner på hva eieren trenger.
Håper ikke det går lange tiden før tilbudet kommer, for behovet er der absolutt.
Det nærmeste vi kommer i dag er vel Gry Løberg og evt psykologer/psykiatere som har spesialisert seg på sorg. Jeg vet ikke hvordan de sistnevntes innstilling til tap av kjæledyr er. Det er nok smart å sjekke nøye slik at man ikke ender opp med en som ikke har forståelse for følelsene.
SvarSlettPå Senter for Krisepsykologi har de ikke noen tilbud (de henviste forøvrig til Fjellanger Hundeskole, og jeg måtte jo bare takke for tilliten).
ma sjekke:)
SvarSlett