Sara, den engstelige schæferen - en suksesshistorie på Fjellanger Hundepensjonat!

Fjellanger Hundeskole er godt kjent for at vi har atferdsekspertise og kan håndtere hunder med spesielle behov. Derfor får vi ganske mange hunder til oppstalling på hundepensjonatet som eierne ønsker oppfølging eller trening av, samt at vi også får inn hunder som andre hundepensjonater har avvist. Hundeeiere som kjenner oss fra før har også tiltro til at vi kan tilpasse oppholdet og håndteringen slik at hunden er trygg under oppholdet.

I vinter fikk vi inn en engstelig schæfertispe ved navn Sara. Eierene har erfaring med andre hunder før og har gjort en god og omfattende jobb med Sara, men hun har av ukjente grunner vist seg å være spesielt redd for fremmede. Siden det var første gang Sara skulle på hundepensjonat var eierne litt bekymret for hvordan dette skulle gå. Kennelopphold er jo som kjent, alltid litt utfordrende for hunder fordi det er mange nye lukter, et fremmed sted, nye mennesker, nye hunder, nye rutiner, noe støy fra de andre hundene m.m. De fleste hunder takler dette meget bra, mens andre synes kanskje det blir litt mye på en gang.

Våre kennelansatte oppfattet at Sara ble engstelig i buret fordi hun ikke kunne trekke seg unna, så jeg ble kalt bort å trene henne, slik at hun ville føle mindre frykt for oss og vi lettere kunne håndtere henne. Sara stod bakerst i buret sitt og stirret nervøst på meg mens hun bjeffet litt. Jeg skjønte straks at denne hunden burde ha på seg langline når vi lufter henne løs i de store løpegårdene, slik at hun aldri skulle måtte oppleve å bli "fanget". Derfor bestemte jeg meg for å trene Sara til å tolerere at vi kunne ta henne i halsbåndet og sette på langline.

Når man omgås og trener hunder som er fryktsomme er regel nummer 1: La aldri hunden få en sjanse til å anta at du er farlig. Så her var det viktig å ta musesteg.

Sara var heldigvis veldig glad i baconpølser med ost! Så jeg startet treningen med å stå utenfor buret, halvveis bortvendt fra Sara, mens jeg snakket til henne og kastet flere små godbiter inn til henne. Jeg satte etter hvert kriteriet høyere - dvs at hun måtte ta maten fra hånden min. Slik fortsatte jeg, mens jeg gradvis vendte meg mot henne. Når hun kunne stå rett foran meg mens hun tok godbiter fra hånden, begynte jeg å bevege meg litt rundt, slik at hun måtte følge etter høyre hånden min for å få godbiter. Jeg begynte også å bevege den venstre hånden litt rundt omkring og opp mot håndtaket på burdøren. Så begynte jeg å forsiktig åpne og lukke dette - hele tiden mens hun fikk godbiter av meg.

Med engstelige hunder, liker jeg å ha kontroll på hvor de befinner seg i tilfelle de skulle reagere med aggresjon. Sara viste ikke aggressive signaler, men jeg ville likevel ha henne i "sitt" før jeg gikk inn til henne. Jeg forsøkte ut om hun kunne kommandoen "sitt", og det kunne hun helt glimrende! Så derfor fikk hun også belønning for dette, mens jeg litt etter litt kunne åpne burdøren. Jeg begynte forsiktig å gå inn til henne, med kroppen og hodet mitt bortvendt. Hun fikk hele tiden godbiter og hvis hun reiste seg ba jeg henne bare om å sitte igjen og belønte henne for det. Det fungerte akkurat etter planen.

Vi tok en liten pause fordi jeg måtte skjære opp enda en baconpølse, og jeg var nøye med å komme tilbake til buret med bortvendt kropp og gjøre noen av de samme stegene i treningen på nytt. Nå behøvde hun bare 1-2 repetisjoner før jeg kunne gå videre med treningen.

Vel inne i buret startet jeg prosedyren med å trene Sara til å tolerere at jeg stod vendt mot henne på nytt. Det gikk veldig raskt denne gangen, så jeg introduserte et nytt moment i treningen.

Dette momentet kan kalles "blinktrening"/"targettrening", fordi hunden selv skal markere med en del av kroppen sin på en "blink". I Sara sitt tilfelle ville jeg at hun selv skulle dytte hodet sitt inn i min hånd (blinken). Dette for at det etterhvert skulle bli positivt for henne å ha kroppskontakt med oss rundt hodet og halsen.

Jeg introduserte venstrehånden et lite stykke fra hodet til Sara, men holdt høyrehånden med godbiten slik at Sara måtte strekke seg litt frem og under venstrehånden min for å få godbiten. Treningen fortsatte med at venstrehånden kom nærmere og hun måtte berøre den for å få tak i godbiten. Hver gang hun berørte hånden sa jeg BRA og hun fikk en godbit. Etter bare to-tre minutter dyttet Sara hodet sitt inn i venstrehånden min for at jeg skulle si bra og hun fikk godbit! Hun hadde tydeligvis også lært å gi labb, for det begynte hun med nå. Da visste jeg at vi var på rett vei.

Jeg begynte nå å bevege venstrehånden litt rundt slik at det ikke bare var toppen av hodet Sara fikk belønning for å dytte med. Jeg kunne gradvis ta henne rundt halsen og i halsbåndet uten at hun trakk seg bort. Flink hund!!! Jeg tok så inn langlinen og begynte å kneppe med låsen på den. Dette reagerte hun ikke på, så nå kunne venstrehånden min, sammen med langlinen, bli den nye "blinken". Jeg fikk festet langlinen i halsbåndet hennes uten at hun beveget på så mye som et værhår, men satt som en saltstøtte og tigget om flere godbiter. Hurra!

Jeg valgte å la Sara gå med langlinen (som egentlig er ganske kort, ca 3 meter) slik at vi enkelt kunne få henne med oss til og fra de store løpegårdene. De kennelansatte ble instruert til å aldri stirre på henne, la henne få ta kontakt selv, ikke gripe brått etter henne og bruke mye godbiter. De skulle heller ikke utsette henne for håndtering som for henne kunne være fryktutløsende, f.eks det å bade henne. Vi var ærlige med eieren og fortalte at Sara visst hadde vært engstelig og at det hadde gitt oss noen ekstra utfordringer. Men jeg fortalte også at vi hadde trent henne til å tolerere håndtering fra oss. Sara var ganske sikkert sliten etter oppholdet, fordi hun hadde måttet forholde seg til flere fremmede personer. Men vi følte at fremgangen var stor på så kort tid.

Så tenker du kanskje at dette første steget i treningen må ha tatt fryktelig lang tid?? Nei, tilsammen brukte vi mindre enn 20 minutter på treningen som jeg beskrev over. Det sparte Sara for uheldige opplevelser og oss for ekstraarbeid. For å få Sara helt trygg på oss vil vi måtte jobbe med flere ting og hun må få anledning til å oppleve mange trygge personer i hundepensjonatet.

For en atferdsnerd som meg, er det få ting som slår det å oppleve at tiltak virkelig har en god effekt og at vi slik kan bygge relasjoner med hunder på positive måter. Målet er enda ikke nådd med Sara, men vi er et viktig stykke på vei!

Beskrivelsen av Sara er gjennomlest og godkjent av eierne.