Å omplassere en hund - min historie

Noen ganger må man ta den såre beslutningen at man er nødt til å la hunden sin få flytte til noen andre. For fire år siden måtte jeg selv konkludere med at dette var den beste løsningen for min border collie tispe, Rustie.

Grunnen til at Rustie måtte flytte fra oss var at hun viste at hun på ingen måte satte pris på min datter. Jeg trente begge mine hunder på positiv kontakt med den nyfødte datteren min og fikk gode resultater med den litt eldre border collie tispen min, Jess. Hun fungerer fremdeles utmerket med min datter. Vi venter en liten baby innen få uker og samme prosedyre skal gjennomføres da :)

Rustie derimot gjorde øvelsene mer som triks. "Jada - jeg kan gå bort og se på den lille babyen på akkurat den måten du vil for det klikket og den pølsebiten". Jeg kunne styre henne meget nøyaktig pga at hun er en usedvanlig lydig og lydhør hund. Alt kunne læres, men hun endret på ingen måte innstillingen sin om at tilskuddet til familien var til stor ulempe for henne. I tillegg var en hun en slik KRÆSJBANG hund som gjorde alt med stor iver. Hun har til og med hoppet fra verandaen (over to meter ned) fordi hun ville komme på innkalling. Ingenting kunne hindre henne, hun var ikke redd for noe og skadet seg utrolig nok aldri. Ved en atomkrig er det bare tre ting som ville overleve - kakerlakker, Keith Richards og Rustie.

Hvilke tegn var det som bekymret meg hos Rustie? Jo, hun hadde fravær av atferd som jeg ønsket. Hun viste ingen hilsing mot datteren min, og heller ikke mot meg dersom jeg hadde babyen på fanget. Det var heller ingen logring eller vennlig atferd når jeg trente henne til å ta kontakt med Anne Mathilde. Det kritiske tidspunktet i hund-barn-relasjoner er som oftest den tiden når babyer lærer å krabbe og gå, og det var da jeg så at Rustie mørknet i blikket og strammet ansiktsmusklene når hun så Anne Mathilde bevege seg i hennes retning. Jeg skjønte da at jeg måtte ta avgjørelsen før Rustie begynte å vise aggresjon mot det lille barnet!

Jeg var utrolig heldig med at noen venner av familien som var både hundevant, hundeløs og ikke hadde barn i huset var mer enn interessert i å ta i mot henne. Det er nesten ikke lov å ha slik flaks! De nye eierne er innforstått med at Rustie ikke må omgås barn, men er ellers strålende fornøyd. Rustie lever fremdeles livet på sin uvørne måte, men hun er den lydigste hunden de nye eierene har vært borti. Hun klarer fint å møte barn utendørs, hun nøler ikke et sekund på innkalling og kan meget lett styres. I tillegg er hun særdeles kjælen og har dermed fått tilnavnet "Laptop" fordi hun aller best liker å befinne seg på folks fang :) Vellykket for oss, de nye eierene og ikke minst for Rustie!

Bildet er fra jeg var gravid første gang. Det kan se ut som at Rustie gir meg en hjertelig klem. Sannheten er nok mer at dette er en kreativ måte å tigge eggerøre på :)