Šarplaninac i sokkehovedstaden

Å snakke om denne rasen krever litt tungegymnastikk, så akkurat nå er jeg glad for at jeg kommuniserer skriftlig! Omtrent slik sier bosnierne det: schar-pla-NI-nash. Rasen blir brukt til vokterhunder. Det vil si at de går sammen med sau fra de er nyfødte og på den måten blir sosialisert til dem på samme måten som vi sosialiserer familiehunder på folk.

Akkurat nå befinner jeg meg i Vogošća (utt: vågåsch-KA) som er en forstad til Sarajevo. Tjenestereisen har gått til Norsk Folkehjelp sitt anlegg for minehunder som kalles NPA-GTC. Selv om jeg ikke kom frem før godt ut på natten på lørdag fikk jeg tatt en tur til Lukomir på søndagen. Det var her jeg så denne vokterhunden av rasen Šarplaninac. I området finnes det både ulv og bjørn og derfor har gjeterne alliert seg med vokterhundene som jager vekk både rovdyr og folk.




Bildekvaliteten er så som så ettersom det er tatt fra en skranglebil på humpete vei med full zoom... Like ved lå enda en hund, samt at en gjeter tok formiddagsluren sin på prærien. I befippelsen oppdaget jeg ikke disse før det var for sent å knipse mer. Saueflokken hadde visst også tatt seg en pause. De stod i en tett ring med hodene innover. Mon tro om det er beskyttelse mot solen?

Guiden vår kunne fortelle at han for knappe to uker siden hadde en slik hund hoppet opp på ham bakfra og skamfert ryggsekken kraftig. Han var mer redd for disse enn for bjørnene. Sistnevnte omtalte han som fredelige vegetarianere.

Lukomir en en liten landsby som ligger 1500 meter over havet. Her er det seterdrift på samme måten som det har vært gjort i hundrevis av år. Dessverre er dette den eneste gjenværende landsbyen av sitt slag, og den er nok sakte utdøende. Kvinnene i landsbyen forsøker å livnære seg på å strikke sokker til turistene, og strengt tatt er vel dette det eneste salgbare turistproduktet de har, bortsett fra sin unikhet og rare skjønnhet.

Disse to damene spinner og strikker, mens de studerer de rare turistene. Ullbuksene de har på seg kan på mirakuløst vis gjøres om til skjørt.



Dronningen av Lukomir var ikke fornøyd med dagens salg. Hun kastet derfor sin forbannelse over oss, mens jeg knipset i vei. Hun skjente ubehersket og forlangte å vite hva all denne KLIKK-KLIKKen skulle være godt for. Når guiden vår oversatte at det var fordi hun var så vakker, så endelig fikk jeg tatt bildet jeg håpet på. Det var heller ikke løgn fra min side. Jeg simpelthen elsker å ta bilde av gamle, tannløse, skrukkete og vakre mennesker.




Bak dette toalettet (kan jeg kalle det det?) er det strake 900 meter i ravinen. Vinden blir samlet pent sammen opp gjennom dalsiden og jeg mistenker at mesteparten går gjennom akkurat dette hullet i gulvet. Ikke behov for dopapir der nei, men slagstøvler kan kanskje være en god idé. Å gi seg i kast med den opplevelsen stod jeg over. Da var moder natur et bedre valg for en rask bimmelim.





Jeg fikk også sett falk, ørn, en grønnblå firfisle og en rekke trivelige kyr på turen. Her er visst også villsvin som ikke behøver å være så hyggelig å treffe på. Avføring etter rev lå stadig vekk etter stien.

Ørnene vi fikk øye på var et par som muligens hadde et reir. Falker så vi i massevis. De må antagelig ha vært store kull som trente seg på å fly og jakte, fordi de ellers er svært territorielle.

Vi var ikke så mange på turen, men merkelig nok var vi nesten alle sammen biologer av et eller annet slag. Så er du naturinteressert, vil treffe likesinnede og vil ha en trygg (husk det er miner i Bosnia) fjelltur er Green Vision i Sarajevo et bra sted å kontakte.