Fordi Jess aldri overveier muligheten til ikke å komme på innkalling med en gang, får hun naturligvis gå løs i vinterhalvåret. I går kunne jeg se på Jess at det var folk foran oss på stien. Hun pleier da å snuse mye, stoppe og spisse ørene og går tettere på meg enn ellers. Hun har lært at hun ikke skal løpe frem til andre uten tillatelse. På stien ca 40 meter foran oss stod to hundeeiere med tre løse hunder.
Jeg fulgte den uskrevne regelen om å ta hunden i bånd og ropte til de andre om de kunne gjøre det samme. Jess er ikke spesielt glad i å få uhøflige hundeneser stukket opp i fjeset. Og jeg visste heller ikke hvordan de andre hundene var, annet enn at bordercollie-blandingen pleier å bjeffe og henge i enden av bånden når vi møtes på veien. Den ene hundeeieren tok kontroll på begge hundene sine straks, mens damen med skringrende skrik ropte på sin Lady, som med en border collies gjeterinstinkt lavt og smygende snek seg rett mot oss.
Min Jess går ikke av veien for litt dramatikk i hverdagen og lydeffekter er hennes spesialitet. For å utnytte overraskelsesmomentet pleier hun gjerne å stå muuuuusestille til hun har den andre nese mot nese. Indignert tenkte hun "Nei, vet du hva! Sett slik en udannet hund... tenke seg til. Ikke komme på innkalling.... En skam for arten... Gid, så pinlig! Best jeg forteller henne hvor skapet skal stå."
Når de to tispene brølende hadde gjort sitt, og damen endelig hadde fått tak i halsbåndet på "LEEEEIIIIDIII!", fikk jeg en kraftig overhaling av damen. Visste jeg ikke at det hadde vært mye bedre om jeg hadde hatt hunden min helt løs? At hunder da alltid pleide å finne ut av det? At hun alltid hadde gått med hunden løs der i skogen? Dessuten avkrevde hun en forklaring på hvorfor jeg absolutt ville at hennes hund skulle i bånd? Det var ikke måte på hva hun kunne fortelle meg om hunders atferd i møtesituasjoner og annen kvasi-etologi. Hun la ut om hunder som om de var en slags sammensmeltet organisme, og ikke individer med ulike måter å reagere på.
Okei, det var kanskje litt barnslig tenkt av meg... men all den teorien hennes syntes ikke akkurat å ha hjulpet henne til å lære hunden innkalling. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å bite i meg denne sarkasmen.
Jeg må innrømme at jeg ble temmelig irritert. Her kommer jeg glad og fornøyd med min lydige hund, som aldri går bort til andre hunder. Og så får jeg skylden for hennes og hundens uhøflighet. Jeg fikk høre at jeg var surmaga og vanskelig når jeg ba om å få velge, om eller hvordan, jeg ville treffe andre hunder. Mens hun selv tviholdt på sin egen hellige valgfrihet. Det var slik kulturen var her må vite!
Jeg fikk henne til å innrømme at det var hennes hund som ikke kom på innkalling, men kulturen var i hennes øyne fremdeles ukrenkelig.
Etter min mening er dette en ukultur, som ikke hører hjemme i skogen der jeg bor eller noen andre steder. Naturligvis kan man ved uhell komme ut for episoder, der hunden kan oppleves som en belastning for andre. Men hva med å be om unnskyldning? Hva med å beklage hundens dårlige oppdragelse og ta konsekvensene av det? Lære den innkalling eller ha på den langline eller bånd?
Hunder må gjerne gå løs for min del, dersom eieren som et minstekrav kan få tak i den før den renner ned meg, ungene mine eller hunden min. Og om så skulle skje, hadde det vært fint med en beklagelse istedet for en skjennepreken. De fleste hundeeier er slik. Også i denne skogen, heldigvis.
Jeg har ved flere anledninger plukket opp løse hunder i villastrøket her. Eller ringt eierene deres og fortalt hvor jeg så hunden. De fleste takker meg eller beklager uhellet. De er ansvarsbevisste, og vet at selv om hunden er snill, så bor det både barn og voksne i feltet her som er redde for hunder.
Når de gjelder de andre som bare trekker på skuldrene eller ikke en gang har merket at hunden er på vift og som blir sure fordi jeg påpeker at det er utidig å la hundene springe løse på lekeplassen, så er det etter min erfaring én ting som virker bedre enn andre ting. Å levere hunden inn til politiet. Selv om du vet hvor den hører hjemme. Da svir det i lommeboken. Og det er ydmykende. Det er underlig nok verre enn tanken på at hunden skulle komme til å skremme folk og unger, eller selv bli påkjørt. Det er underlig hvordan passe-på-hunden-tiltakene som før var "umulige", plutselig blir gjennomførbare.
Kanskje det kan virke surmaga, men slik jeg ser det er det disse eierne som gjør at lovgivningen skjerpes. Hadde alle tatt ansvaret sitt høytidelig, sørget for å oppdra eller kontrollere hundene sine og beklaget de gangene de gikk skeis, hadde vi ikke hatt bruk for å slå loven i hodet på folk. Fullstendig harmoni er vel utopi, men hva med litt ydmykhet overfor andres valgfrihet?
Hva mener dere? Enig eller uenig? Hva er greit? Hvor går grensen? Hvordan bør man best reagere når folk bryter ens egne grenser, eller skrevne og uskrevne regler?
Innlegg
Veldig bra innlegg. Jeg kjenner meg igjen både i deg, og den surmagede damen. Og det er ukultur å ikke ha kontroll over hunden sin, selv om uhell kan skje. Ang det med løse hunder, er skremt over hvor mange som sier at: den kommer heim,når den er sulten. Det viser så lite ansvar, og høflighet.
SvarSlettHmm, det er selvfølgelig viktig å ha kontroll over hunden sin, slik at den ikke overrasker og/eller skremmer andre mennesker og hunder og at den selv føler seg trygg. Samtidig synes jeg det er viktig at hunder kan møte andre hunder(uten bånd vel og merke) uten at det skal skal bli et problem for hverken hund eller eier. Med god sosialisering vil det stort sett ikke bli noe problem, hunder er flinke til å finne ut av situasjoner hvis de får muligheten til å lære det. Jeg her god kontroll på hunden min, jeg har ennå til gode å oppleve at hun ikke vil komme når jeg kaller, uansett situasjon, men det å gi hunden sin den frihet det er å gå uten bånd er viktig. Det er viktig ikke å glemme at hunden er en hund og at en ikke kan forvente seg at den til en hver tid skal oppføre seg som folk...!
SvarSlettHei Helene:=)
SvarSlettHar en utfordring til deg, se bloggen min. Håper du tar den:=)
Hei, ja dette er ikkje noko nytt og diverre hender litt for ofte. Slike hendingar øydelegg veldig mellom hundeeigarar og for hundehaldet generelt. Eg synes det er viktig å poengtera ansvaret for omgivelsane når ein held hundekurs, noko som sikkert også vert gjordt. Hadde vedkomande som hadde denne ulydige hunden, hatt hunden sin i band, kunne denne turen vorte ein koseleg tur for alle partar. Så enkelt er det igrunnen.
SvarSlett