Duer skiller mellom impresjonisme og kubisme

I forsøk har duer vist at de kan skille mellom ulike kunstformer ved hjelp av synet. Til og med ulike ting fra havet har de klart å skille mellom.

Kategorisering er et viktig evolusjonistisk trekk, sier Ulrike Aust til Dagbladet. Evnen til å plassere objekter i kategorier er utrolig viktig for de fleste dyr. Uten denne evnen ville vi blitt oversvømt av informasjon. Ved å kategorisere sparer vi tid og energi når vi skal oppfatte og forstå verden rundt oss - og denne evnen senker dessuten risikoen for å bli utsatt for farer.

Neste år er det 200 år siden evolusjonsteoriens grunnlegger Darwin ble født og 150 år siden The Origin of the Species utkom. Dette skal feires i forskningsverdenen, blant annet i på Universitetet i Oslo. Les artikkel i Dagbladet.

Bisvermer oppfører seg som hjerner

Jeg pleier til vanlig å tenke på hjernen min som ett organ. Men det er egentlig slik at hjernen består av millioner av celler, og alle disse til sammen er det som legger basisen for atferd.

I en hjerne vil nevroner "samarbeide" om å finne en løsning. Ved hjelp av hverandre kan de komme til felles avgjørelser. Nå mener forskere at bier i en sverm virker på samme måte som nevroner i en hjerne:




Forskerne kaller bisvermer for "superorganismer" og sier at demokratiske avgjørelser tas gjennom en prosess som involverer tusenvis av arbeiderbier. Dette skjer på samme måten som nevroner kommuniserer i en hjerne. "Summen av en bisverm vet mer enn hver enkelt bie" sier Kevin Passino ved Ohio State University, Columbus.

Jeg vil anta at teorien er den samme for en maurkoloni. Neste gang du roter i en maurtue, så kan du nærmest tenke på det som en "hjerneskade". Maurene som reparerer skaden er kirurger som overgår alt det vi mennesker hittil har oppnådd.

Forskerene har sikkert en hel del ubesvarte spørsmål enda. Jeg spør meg selv hva som er likhetene og hva er forskjellene? Finnes det en dronning i hjernen min? Kan man i fremtiden tenke seg at hjernen kan reparere seg på samme måte som en maurtue, selv når den er blitt voksen? Barns og spesielt spedbarns hjerner har jo en forbløffende evne til å reparere seg selv. Er det slik også med maurtuer eller biekolonier, at unge kolonier reparerer seg selv best?

Hvordan er oppbygningen av en koloni? Er det lag ytterst som beskytter mot skade? Finnes det deler som tilsvarer hypothalamus eller amygdala? Er abeiderbiene en representasjon av cortex? Finnes det bier som styrer basisfunksjonene som tilsvarer lillehjernen?

Fasinerende er det at forskeren som fremlegger denne teorien ikke er atferdsforsker, men elektro- og dataingeniør. Han jobber med beslutningssystemer i matematiske modeller, og sammenligner dem med atferdsbiologi og -økologi. Har du lyst til å lese mer kan du finne info på Kevin Passinos hjemmeside.

Utfordringen

Jeg har fått en utfordring fra Kerstin Røskeland om å fortelle 7 sannheter om meg selv. I denne atferdsbloggen diskuterer og utleverer jeg andres atferd. Nå må jeg altså gå i meg selv og forsøke å gjøre noen subjektive observasjoner og analyser av min egen atferd og utlevere konklusjonen.

Regler for utfordingen er:

• Linke til den som har utfordret deg
• Fortell 7 sannheter om deg
• Utfordre 7 personer
• Legg igjen en beskjed til de du utfordrer

Det er rart hvordan noen ting er mindre tydelige jo nærmere de kommer. Nærsyntheten min hjelper meg lite således. Jeg skal likevel gjøre et forsøk.

7 sannheter om meg:

1. Jeg liker å jobbe.
2. Jeg er ambisiøs. Jeg liker ikke å levere halvveis gjennomført arbeid.
3. Jeg er et B-menneske.
4. Jeg er lojal.
5. Jeg liker ikke sutring.
6. Jeg må ha kontroll. Det må finnes en plan. Planen trenger ikke følges slavisk, men krever andre at jeg skal utføre noe uten en plan, fungerer det dårlig. De fleste har heldigvis skjønt det.
7. Jeg ser på PCen som uunnværlig. Jeg aner ikke hva vi gjorde i "gamle dager". Løsemiddelluktende stensiler, blanco, leksikon og flanellograf? Finnes disse ordene i ordbøker lengre?

Ikke så mye overraskende her for de som kjenner meg, antagelig... Kanskje den åttende sannheten er at jeg ikke liker å utlevere meg selv. :)

Ukultur, sa jeg. Nei, kultur! sa damen

Jeg er så heldig at jeg har gangavstand til jobben min på Fjellanger Hundeskole AS. Så når jeg blir lei av mammapermisjonen og pappaen stiller opp tar jeg gjerne en tur dit. Kun noen meter fra ytterdøren kan jeg og hunden min gå inn i skogen og labbe avgårde på en sti (aka bekkefar). Turen tar behagelige 18 minutter fra dør til dør. Akkurat nok tid til at Jess med stor nytelse får impregnert pelsen med gjørme. "Det er labradoren i meg" gliser hun fornøyd.

Fordi Jess aldri overveier muligheten til ikke å komme på innkalling med en gang, får hun naturligvis gå løs i vinterhalvåret. I går kunne jeg se på Jess at det var folk foran oss på stien. Hun pleier da å snuse mye, stoppe og spisse ørene og går tettere på meg enn ellers. Hun har lært at hun ikke skal løpe frem til andre uten tillatelse. På stien ca 40 meter foran oss stod to hundeeiere med tre løse hunder.

Jeg fulgte den uskrevne regelen om å ta hunden i bånd og ropte til de andre om de kunne gjøre det samme. Jess er ikke spesielt glad i å få uhøflige hundeneser stukket opp i fjeset. Og jeg visste heller ikke hvordan de andre hundene var, annet enn at bordercollie-blandingen pleier å bjeffe og henge i enden av bånden når vi møtes på veien. Den ene hundeeieren tok kontroll på begge hundene sine straks, mens damen med skringrende skrik ropte på sin Lady, som med en border collies gjeterinstinkt lavt og smygende snek seg rett mot oss.

Min Jess går ikke av veien for litt dramatikk i hverdagen og lydeffekter er hennes spesialitet. For å utnytte overraskelsesmomentet pleier hun gjerne å stå muuuuusestille til hun har den andre nese mot nese. Indignert tenkte hun "Nei, vet du hva! Sett slik en udannet hund... tenke seg til. Ikke komme på innkalling.... En skam for arten... Gid, så pinlig! Best jeg forteller henne hvor skapet skal stå."

Når de to tispene brølende hadde gjort sitt, og damen endelig hadde fått tak i halsbåndet på "LEEEEIIIIDIII!", fikk jeg en kraftig overhaling av damen. Visste jeg ikke at det hadde vært mye bedre om jeg hadde hatt hunden min helt løs? At hunder da alltid pleide å finne ut av det? At hun alltid hadde gått med hunden løs der i skogen? Dessuten avkrevde hun en forklaring på hvorfor jeg absolutt ville at hennes hund skulle i bånd? Det var ikke måte på hva hun kunne fortelle meg om hunders atferd i møtesituasjoner og annen kvasi-etologi. Hun la ut om hunder som om de var en slags sammensmeltet organisme, og ikke individer med ulike måter å reagere på.

Okei, det var kanskje litt barnslig tenkt av meg... men all den teorien hennes syntes ikke akkurat å ha hjulpet henne til å lære hunden innkalling. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å bite i meg denne sarkasmen.

Jeg må innrømme at jeg ble temmelig irritert. Her kommer jeg glad og fornøyd med min lydige hund, som aldri går bort til andre hunder. Og så får jeg skylden for hennes og hundens uhøflighet. Jeg fikk høre at jeg var surmaga og vanskelig når jeg ba om å få velge, om eller hvordan, jeg ville treffe andre hunder. Mens hun selv tviholdt på sin egen hellige valgfrihet. Det var slik kulturen var her må vite!

Jeg fikk henne til å innrømme at det var hennes hund som ikke kom på innkalling, men kulturen var i hennes øyne fremdeles ukrenkelig.

Etter min mening er dette en ukultur, som ikke hører hjemme i skogen der jeg bor eller noen andre steder. Naturligvis kan man ved uhell komme ut for episoder, der hunden kan oppleves som en belastning for andre. Men hva med å be om unnskyldning? Hva med å beklage hundens dårlige oppdragelse og ta konsekvensene av det? Lære den innkalling eller ha på den langline eller bånd?

Hunder må gjerne gå løs for min del, dersom eieren som et minstekrav kan få tak i den før den renner ned meg, ungene mine eller hunden min. Og om så skulle skje, hadde det vært fint med en beklagelse istedet for en skjennepreken. De fleste hundeeier er slik. Også i denne skogen, heldigvis.

Jeg har ved flere anledninger plukket opp løse hunder i villastrøket her. Eller ringt eierene deres og fortalt hvor jeg så hunden. De fleste takker meg eller beklager uhellet. De er ansvarsbevisste, og vet at selv om hunden er snill, så bor det både barn og voksne i feltet her som er redde for hunder.

Når de gjelder de andre som bare trekker på skuldrene eller ikke en gang har merket at hunden er på vift og som blir sure fordi jeg påpeker at det er utidig å la hundene springe løse på lekeplassen, så er det etter min erfaring én ting som virker bedre enn andre ting. Å levere hunden inn til politiet. Selv om du vet hvor den hører hjemme. Da svir det i lommeboken. Og det er ydmykende. Det er underlig nok verre enn tanken på at hunden skulle komme til å skremme folk og unger, eller selv bli påkjørt. Det er underlig hvordan passe-på-hunden-tiltakene som før var "umulige", plutselig blir gjennomførbare.

Kanskje det kan virke surmaga, men slik jeg ser det er det disse eierne som gjør at lovgivningen skjerpes. Hadde alle tatt ansvaret sitt høytidelig, sørget for å oppdra eller kontrollere hundene sine og beklaget de gangene de gikk skeis, hadde vi ikke hatt bruk for å slå loven i hodet på folk. Fullstendig harmoni er vel utopi, men hva med litt ydmykhet overfor andres valgfrihet?

Hva mener dere? Enig eller uenig? Hva er greit? Hvor går grensen? Hvordan bør man best reagere når folk bryter ens egne grenser, eller skrevne og uskrevne regler?

Lek! Kun for voksne....

Jeg har av og til litt vanskelig for å slippe barna til når det gjelder å leke med store såpebobler! Det er fasinerende å se en boble på over 50 cm i diameter fly over hustakene.

Det gjelder å ha utstyret i orden, for såpeboblelaging er ikke noe man skal ta lett på. Først trenger man en skikkelig såpebobleløsning. Jättebubbelmix funker bra. Og store boblestaver. Gi ungene et eget fat med boblemiks, for de skjønner ikke viktigheten av å ha en boblefri overflate på boblevannet.

Vann fra springen er tabu for en såpebobleelsker, selv om vannet i Bergen er bløtt (lite kalk). Du vil jo ha stoooore bobler som holder lenge! Og da må kalken bort. Sett ut en ti-litersbøtte og vent på regnet. (Regner det alltid i Bergen? Neeei, eg vet ikkje eg. Eg e bare åtte år.).

Mennesket er ikke det eneste pattedyret som syns bobler er morsomt. Her er en delfin som tar lek med bobler like alvorlig som jeg. Den ser dog ut til å ha litt mer erfaring! Utrolig å se hvordan den får en boble til å spinne rundt seg selv for å løse seg opp i tusenvis små bobler.

Miniatyrflysamling og ponniagility er bare sååå 2007...

Hva skal man si... Mennesket er kreativt? Man finner opp nye måter å la seg underholde av dyr på, når den tradisjonelle elefanten i manesjen blir for ordinær. Er dette Norge Rundt for viderekomne? "Hva er enda ikke gjort? Miniatyrflysamling og ponniagility er bare sååå 2007... La meg forsøke aperodeo. Hvis det blir en hit får jeg kanskje komme på Letterman-showet."

Nå kan en tilsynelatende motvillig ape få seg en ridetur på en border collie som gjeter sauer. Tre dyrearter på en gang i en underlig mikstur. Apen ser ut til å være bundet fast på hundens rygg med bena sine og rodeorittet ville kunne gi en ekte sjøulk heftig sjøsyke.

Se selv: http://www.aftonbladet.se/webbtv/nyheter/utrikes/article1749472.ab

Er dette innenfor forsvarlig dyrevelferd? Hvor går grensen for hva vi kan underholde oss med?