Det er ikke hva du sier, men hvordan du sier det

Hvordan vi sier ord kan gi like mye informasjon som ordet selv. Kanskje mer. Tenk bare på alle de måtene du sier navnet til hunden din. ”Jakob” sier du mildt og silkebløtt når han mykt borer nesen sin inn i halsgropen din. ”Jakob!” skriker du hest og fryktsomt når han balanserer på rekkverket på verandaen din.

Tonefallet forteller hvordan vi føler oss enten vi ønsker det eller ei og hunder deler menneskenes tolkning av lydene. Vår ubevisste, men brutale ærlighet blir avslørt av våre firbente venner og påvirker hvordan de reagerer. Lager vi opphissede lyder, kan du vedde på at hunden din blir mer opphisset, selv om du ønsket å lære ham å ta det roligere. Og roper du navnet eller gir du kommandoen på en sint måte, er det nokså sikkert at hunden din blir nølende.

Du kan bruke variasjonen i stemmen din til noe nyttig. Behøver du å gjøre hunden din mer opphisset bør du velge korte lyder som er lette å repetere. En gjeterhundtrener sier gjerne ”schh-schh-schh” for å oppmuntre hunden til å stå i mot og utfordre en hissig søye, mens hun bruker en lang, slak lyd som å plystre fra høyt mot lavt for å få hunden til å roe farten.

Hovedregelen er korte, repetative lyder for å hisse opp og forlengede, dalende lyder for å roe ned. Prøv med et valpekull å klikke med tungen og klappe med hendene mens du roper ”kom da, kom da!”, og oppdag at du snart er overfalt og nedsleiket av raspende hundetunger. Prøv det samme mens du sier ”Nææææmeeen” og de vil knapt oppdage deg.