Her kan du lese om de atferdsmessige forskjellene på vokterhunder og gjeterhunder, hvilke egenskaper en vokterhund skal ha, utfordringer i bruken av vokterhunder og litt betraktninger og observasjoner jeg gjorde de årene jeg deltok.
Jeg er takknemlig for at jeg fikk delta i prosjektet. I lange perioder fikk jeg oppleve å leve og jobbe tett sammen med folk som har blitt venner. Jess kom inn i mitt liv. Hun har tålt mye feiltrening og likevel blitt en svært dugande gjeterhund (vi har fått over 90 poeng flere ganger og har stilt i klasse 3). Deling er vår favoritt. Jeg fikk gjete sau hver dag i 6 måneder og fikk observere og leve med hund, sau og bjørn på kloss hold. Les om mitt uheroiske møte med bjørn her.
For meg var sauegjetingen en fortsettelse av alle de erfaringene jeg gjorde meg som kugjeter hver sommer på Birgitstølen til mine besteforeldre hele barndommen. Vi var som regel mer enn en gjeter og vi hadde ansvaret for å finne kyrne tre ganger om dagen, bringe dem hjem om morgen og ettermiddag, hjelpe til i fjøset og med separering, ysting og kinning, bære myse til kalvene, stelle hesten og hjelpe til med vasking og rydding. Vi måtte også være med på å plukke sopp og krekling, skrubbe kobberkjelen, tømme aske, drepe mus og lemen (vi ungene slo med en stav og bikkja tok de jeg ikke fikk), røyke ut røyskatt av veggene, fiske, hogge og bære ved m.m. Jeg tenkte aldri på noe som jobb, men tok ansvaret alvorlig. Hvor mange barn får oppleve slik i dag?
Vi hadde en tvers igjennom snill og lydig gjeterhund som het Tanja og var en blanding av border collie og finsk lapphund. Dessverre husker jeg ikke nøyaktig hvordan hun gjette, men jeg husker i det minste at hun bjeffet. Jeg antar derfor at det var lite "eye" og "stalk".
Jeg synes et par av kommandoene til Tanja er litt fornøyelige. Min Goffa (bestefar) kan ikke ha tenkt seg veldig nøye om da han valgte kommandoene "Bjeff" og "Ikkje bjeff" :) Men de virket utmerket! Jeg pleide å rope "Bjeff" når jeg ville ha mer fart på kuene på spesielle steder. De gikk jo i sitt rolige NRF-tempo. "Ikke bjeff" brukte jeg når hunden syntes det ble for morsomt å jage på dyrene.
Jeg trente dessuten ganske ofte sammen med Goffa på at hunden skulle rapportere til noen dersom jeg fikk problemer når jeg gjette. Dette var jo før mobiltelefonens tid... Mye kunne hende. Kyr som satt fast i myrhull, sjuke dyr el.l. Kommandoen var slik "Gå heimatt te mor" eller "Gå heimatt te far" alt ettersom hvor vi befant oss. Vi begynte på nært hold og gjorde avstanden større og større. Tanja skulle så føre de voksne til gjeteren. Jeg fikk heldigvis aldri virkelig bruk for den.
I sommer fikk jeg tatt turen opp til Birgitstølen. Min onkel har tatt nydelig vare på den gamle stølsbygningen hvor det har vært drift i over 300 år. Fremdeles er det fire kilometer til nærmeste grusvei og 6 kilometer kjøring derfra til bygden (Hovet). Min Gommo (bestemor) solgte ost direkte fra stølen til turgjengere gjerne hadde fått bestillinger i bygden. Vann finnes i slange utendørs om sommeren, men det er naturligvis ikke strøm der. Det er oppgradert med gassbluss ganske nylig, og det er bedre enn den evige varmen fra vedkomfyren.
Jeg og Nora Oliva (1 år) vandrer mot Birgitstølen.
Jeg blåser i lur
Vakre Birgitstølen. Oppunder himmelen.
Den grå bygningen til venstre er utedo og vedskjul. Så kommer våningshuset hvor deler er bygget av stein. Like til høyre ligger en liten bu med senger kalt Veslebua og til høyre bakom ligger fjøset. Nede til høyre på bygget er det et lite rom til grisen.
Og her er hva som skjer når man som barn har jobbet som gjeter på støl. Man begynner å interessere seg for dyr og natur. Og kanskje man ender opp med å gjete også som voksen.
Her er artikkelen min om Vokterhunder i arbeid
Vokterhunder%20i%20arbeid.pdf
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar