Driiiitlett! Skolejenten min vil øke kriteriene

Anne Mathilde er blitt skolejente, og jeg er blitt mamma til en skolejente. Læringskurven er vel så høy for foreldrene i den nye situasjonen, men datteren vår stortrives fra første dag. Jeg var imponert da Anne Mathilde kom hjem etter tredje dagen på skolen og hadde lært en engelsk sang hvor de teller baklengs. "Ten little birds sitting on a train, one flew away, how many do remain? Nine little birds...etc". Flink lærer!!

Nå proklamerte hun at mange av oppgavene som hun har på belønningssystemet sitt var hun blitt så flink til at det var på tide å bytte dem ut igjen. "Dette er jo driiiitlett!". Jeg foreslo at hun kunne få poeng for å gjøre leksene sine, og det jublet hun over. Sammen satte vi oss ned og gikk gjennom skjemaet. Hun ville ha poeng for ting hun trengte å bli flinkere til. Mammaen nikket fornøyd og funderte på om jeg har fortalt henne at dette er hele poenget eller om hun selv har funnet ut at dette er en god idé? Uansett var entusiasmen høy.

Vi forkastet belønning for: morgenstellet (kle på seg, pusse tenner osv), kveldsstellet, gå med klemmer/strikk i håret, dekke på bordet, børste håret, gi oss grytekluter når vi lager mat (et av hennes mer sprø forslag) og vaske hender. Alt dette gikk veldig greit nå var vi enige om.

Vi beholdt belønning for å rydde rommet, rydde av bordet, lage mat og hente posten. Så inkluderte vi: gjøre lekser, øve på å lese (hennes forslag), øve på å regne (mitt forslag, begeistret tatt i mot), hjelpe til å vaske (mitt forslag, ikke så begeistret tatt i mot, men akseptert med tydelig krav om høye poenger) og vaske vinduer (bare pga en morsom clip-art hun så med en katt som vasker vindu med tungen).

Hun får være med å påvirke hvor mange poenger hun skal ha for hver aktivitet. Før skjønte hun ikke at det var lurt å forhandle seg til en høy verdi, men i dag måtte jeg justere forslag rundt 1 million, tusen og hundre. Vi ble til slutt enige om 8 poeng for alle aktivitetene. Jeg tror hun skjønte at det var så langt hun kunne få meg og da var det gunstigst å få dette på alle :)

Bare skryte - Aldri mase
En ting jeg har merket meg som viktig rundt dette med å få et slikt system til å virke, er at disse aktivitetene må det under ingen omstendigheter ikke mases på. Da blir de negativt ladde. Poenget er at de skal bli positive.

Oppgaver som å gjøre lekser og hjelpe til å rydde vet hun at hun ikke kan sno seg unna uansett. Når jeg ber henne gjøre det sier jeg ikke "Kan du gjøre leksene dine nå?". Jeg sier "Etter du er ferdig med å bade den dukken, skal du gjøre leksene dine". Ikke rom for diskusjon. Dette går stort sett ganske greit fordi jeg ikke gir etter for forsinkelser som at dukken også må mates og lalles.

Andre mindre viktige oppgaver forsøker jeg å få frem spontant ved å legge til rette for at de skal oppstå. Jeg skjærer opp alt til pizzaen og baker ut deigen slik at det bare er å legge på. Jeg setter frem en vakker og feminin kurv som hun kan hente posten i. Eller jeg hinter om gunstige ting rundt aktiviteten. "Mamma sendte jo postkort til deg fra Dubrovnik på lørdag, mon tro om det er kommet frem?".

Superprestasjon
Daglig forundrer jeg meg over at det er tilnærmet fullstendig stimuluskontroll på atferden "putte skoene i skoskapet". For et og et halvt år siden gav jeg full gass på belønning på den atferden en gang hun gjorde det spontant. Jeg jublet, klappet i hendene og sa hun kunne få velge noe fritt fra poenghyllen sin. Siden har jeg passet på å en gang i mellom (før oftere, men nå ca hver tredje måned) skryte av henne for å gjøre dette. Atferden er så perfekt etablert at jeg tror hun kommer til å ta dette med seg inn i voksenlivet.

Verre står det til med foreldrene. Kan noen komme hjem til meg og gi meg en klem om de mot formodning skulle fange meg i å putte skoene i skapet når jeg kommer hjem fra jobb? :)

Under er poenglisten hennes slik den ser ut nå. Vi bruker penn til å streke på poeng i høyre ruten. Og stryker så ut når hun tar ut ting/aktiviteter med avtalt verdi.
Belonningssystem%20Anne%20Mathilde%20hosten%202008.pdf