Har du noen gang lett i kjøkkenskuffen etter den blå sleiven og ikke funnet den? Inntil det går opp for deg at den ikke er blå, men faktisk er gul? Og når du leter etter en gul sleiv, finner du den så lett som bare det, selv om det er den eneste sleiven i skuffen? Kanskje du er et offer for kategorisering.
Forrige gang skrev jeg om at dyr og mennesker har evnen til å kategorisere. Kan det tenkes at vi har så lett for å kategorisere at det kan komme i konflikt med vår evne til å diskriminere?
En gammel artikkel jeg nettopp leste tok for seg dette. Her skulle en gruppe barn lære seg å diskriminere en spesiell bokstav. De gikk gjennom en diskrimineringstrening hvor de tilsynelatende fikk ganske god kontroll på hvilken bokstav som var viktig. Deretter fortsatte forsøket med at bokstaven kun befant seg i ord som hadde med hannkjønn å gjøre. Det motsatte ordet var et hunkjønnsord. Som "s" i okse vs ku.
Etter noen repetisjoner med "kjønnsladde" ord mente forfatteren at elevene glemte bokstavdiskrimineringen, og kun konsenterte seg om hannkjønnet. Dette kunne testes med at kjønnsladde ord uten bokstaven ble presentert og elevene fremdeles valgte hannkjønnsordene. Til og med ved introduksjon av bokstaven "s" i hunnkjønnsordet (vær vs søye) valgte elevene fremdeles hannkjønnsordet.
Er biologien vår slik at vi prioriterer viktige opplysninger og siler ut det som kan synes irrelevant? I så fall må vi som trenere av dyr (og mennesker) være klar over at de kan gjøre "feil", selv om vi tror har gjort en perfekt jobb med å få etablert diskriminering. Vi må ta høyde for at det som synes innlysende for oss, ikke trenger å være innlysende for den som blir trent.
Og vi kan til og med forvente at dyret vil lete med lys og lykte etter noe som for dem vil være mer "logisk" eller enklere å diskriminere.
Dessverre inneholdt ikke artikkelen noen spesielt god beskrivelse av resultater og metode. Kanskje noen lesere kan hjelpe til med å finne frem til mer spennende litteratur på dette?
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar