En durkdreven amatørs bekjennelser: Latterkrampe av hundebok

Når man leser enkelte hundebøker kan man få inntrykk av at hund egentlig er noe av det alvorligste man kan drive med. Så mange ting kan gå galt.

Hunden kan bli slem, og da er det din feil. Du hadde ikke gått på kurs eller kunne ikke nok. Den kan få hofteleddsdysplasi. Det er egentlig din feil det også fordi du ikke sjekket slekten godt nok og lot den gå i trapper da den var valp. Liksom. Hunden kan komme på feil side i skisporet slik at Oddvar Brå snubler. Dette er også din feil og du vil bli stilt til ansvar. Straffen er ti slag med brukket skistav. Hunden kan komme til å tigge ved bordet. Alle vet at dette er en dødssynd og at det er DIN feil.

Når du ber om hjelp får du gnidd inn alle feilene du har og du blir fortalt hunden alltid er et resultat av eier. Det spekuleres vilt i at personligheten din ikke er sterk nok (hunden ser ikke opp til deg) eller at du ikke har mørk nok stemme. Du skulle aldri hatt hund! Det er konklusjonen.

Nøkternhet, undersøkelser og pedagogiske evner er ikke et typiske trekk for forbipasserende "hundeeksperter".

Hvis du en dag i dyp fortvilelse søker etter noe som i stedet kan styrke din selvtillit og kjærlighetsbåndet til hunden din, så er redningen nær. Til og med på norsk!

Sjelden, eller aldri, har jeg lest en hundebok fra perm til perm uten å ta pause annet enn for å tørke tårene etter latterkramper. Endelig!

På fredag var jeg på Mammutsalg på den lokale bokhandelen og kom over boken "Hent ballen! Slik får du en lykkelig hund" av Bjørn Gabrielsen (på salg her akkurat nå). Uten å titte nøye på den havnet den i kurven og jeg åpnet den først for en rask titt (jada) om kvelden. Min akademiske skepsis måtte bare fare i møte med denne boken som er fullstappet av humor og skjeve betraktninger - "en durkdreven amatørs bekjennelser".

Jeg kjente egentlig til boken og hadde dårlig samvittighet for ikke å ha lest den i og med at min studiefelle Kristin Meitz Bru på ypperlig vis har hatt ansvaret for fakta i boken. Men nå kan jeg endelig la samvittigheten få hvile!

Jeg gav meg regelrett over. Jeg ble fanget på første siden der Bjørn Gabrielsen skriver:

"Det yngler en del tabuer omkring hundehold i vår sivilisasjons stille brakkvann. Hunder er verken totalt antiseptiske, praktiske eller innbringende, og det gjør dem jo ganske latterlige. I Norge, der sauen er et hellig dyr (og kanskje med god grunn), finnes det dessuten nedfelt en i europeisk sammenheng uvanlig sterk skepsis mot dyr med hoggtenner.".

Klokken tolv om natten, på side 56, lå jeg i fosterstilling i sofaen og strevde med å få puste mellom latterkulene.

Da hadde jeg fått med meg at vi kanskje ikke bør lære for mye av hunder:

"Hundene i disse miljøene [tigger-/rusmiljøene] virker sublimt uinteresserte i omverdenen, de tilkjennegir ingen lengt etter et annet liv. Livene de lever ligner litt på hvordan de hadde levd hvis de hadde bestemt selv. Soving til uregelmessige tider, perioder med sult avløst av punktvis fråtseri, evig navigering innenfor flokkens hierarki og endeløs posisjonering overfor rivaler. Så på makronivå kan det virke som om man kanskje ikke bør lære for mye av hunder."

Jeg har også blitt skeptisk til drosjesjåfører:

"Det finnes ingen som har sett så mye menneskelig fordervelse i fredstid i noe demokratisk land som drosjesjåfører i Norge. De får dårlig betalt og må samtidig høre passasjerer messe om at det er dyrt å ta drosje. Enhver drosjesjåfør som ikke kjæler med håndvåpenet sitt foran speilet i fritiden mens de mumler "Are you talkin' to me?" har min fulle respekt. Men hunder kan de altså ikke kjøre."

Jeg fikk noen åpenbaringer når det gjelder barn:

"Man ser det samme med søte barn som skal bestemme over søte hunder. Barna kan bli så slemme og sadistiske at det ikke finnes ord for det. Voksne er ofte likedan, men marginalt flinkere til å rettferdiggjøre handlinger som egentlig bunner i herskesyke.

Ser man det hele på litt avstand, merker man at ingen hund får et bedre eller tryggere liv av at den gyver løs på andre hunder. Selv i løshundflokker lønner det seg ikke å være udiskriminerende aggressiv. Og vi vet alle hva som skjer med slemme barn. At barn og hunder er grusomme, bør altså ikke tolkes som et tips om hvordan du og jeg skal te oss. Overlater du et barn eller en hund alene i et kjøpesenter eller i skogen et par dager, ser du raskt at her har vi å gjøre med individer som nesten ikke skjønner noen ting."

Og herfra blir det bare bedre. Gullkornene ligger tett som hagl. Jeg har ikke hatt det så morsomt alene på en fredagskveld som jeg kan huske. Her og nå, mens jeg blar gjennom boken igjen ler jeg så tårene triller.

Boken kunne like gjerne hatt undertittelen "Slik får du en lykkelig hundeeier". For her er det rom for å senke skuldrene og nyte øyeblikkene du har med hunden din. Jeg skulle bare ønske at vaskelappen ville yte boken bedre rettferdighet. Det er nesten ingenting som tyder på at du kommer til å kunne flire.

Et råd: Spar boken til du har tid til å lese hele. Du vil helt sikkert ønske å gjøre akkurat det når du har begynt. Gled deg til halvannen times hundefryd!

Kjære lesere: Vet dere om andre uoppdagede hundehumorperler - vær så snill og del dem med oss umiddelbart!