Mitt møte med bjørn ved Valsjøbyn - dagboknotater fra 1998

I VG i dag er et av hovedoppslagene at en mann er drept av bjørn i Valsjøbyn. Mer her... For de fleste er dette bare en fæl historie, men for meg vekker det levende minner fra sommeren 1998. Den gangen deltok jeg i vokterhundprosjektet bare noen minutters kjøring fra Valsjøbyn, men på norsk side. Valsjøbyn er forøvrig et ganske misvisende navn ettersom det bare består av lokalbutikken og Samekroa, samt noen boliger.

Vokterhunder er hunder som skal beskytte husdyr mot rovdyr. Og det var akkurat dette vi testet ut for første gang det året. Min oppgave var å ta atferdsobservasjoner av vokterhunder i arbeid i saueflokken. Dag som natt. Jeg hadde observert siden starten av juni den sommeren og den 26.juli, fikk jeg for første gang oppleve å møte bjørn.

Det hører med til historien at jeg allerede før møtet hadde fobi for bjørner. Synet av en trygt forvart bjørn i en dyrehage - på TV (!) - fikk hjertet mitt til å stanse. Jeg hadde følgelig ikke det minste lyst til å treffe bjørn, men på tross av det ønsket jeg å være med i det spennende prosjektet.

Jeg har lyst til å dele hva jeg skrev i dagboken den gangen. Stedet er Keislia like ved Penningkeisen, noen kilometer fra Valsjøbyn.

-------------------------

Søndag, 26.juli: Prøvde å sove lenge fordi jeg skulle ta nattobservasjoner. Stod opp klokken 11. Satt og snakket med Karianne. Gikk ned til Martin og William (hos sauene) med te før jeg gikk ned til bilen med noe av Martins stuff og hentet en del av mine ting. Ca 4 kilometer. Jeg syntes jeg så 10 bjørn på veien ned. På vei opp gikk det bedre. Om kvelden disket William opp med lammelår. Jeg gikk ut med Bjørn (14 år gammel gutt), hans border collie Bamse og de polske vokterhundene litt over klokken 23. Det var ganske mørkt, tåkete og yr.

Fikk tatt ett observasjonsskjema og der kom det faen meg en BJØRN! (23.55) De polske hundene oppdaget den først. De bykset opp og mot den, og bjørnen mot dem. Da var den ca 80 meter unna meg, der jeg satt i saueflokken. Jeg kom meg på beina og gikk rimelig rolig bort mot Bjørns telt. Jeg så en grå skygge 50 meter unna meg forsvinne mot høyre. De polske hundene bjeffet mye mot den og løp mot den rykkvis. De rykket litt frem og tilbake. Logret med halen mens de bjeffet.

Jeg ropte til Bjørn i teltet: "Bjørn, Bjørn, BJØRN! Det er bjørn! Få på deg skoene!" Han så ut av teltet og sa noe sånt som "Neeei". "Jo! Jeg så den!". Og da så jeg den igjen. Løpende langs ytterkanten på flokken, nå ca 30 meter unna.

Lazzarone (italiensk vokterhund) hadde allerede løpt ut av kveet (vanlig strømgjerde) mens jeg var inni det. Men på dette tidspunktet hadde jeg gått utenfor det. Bjørn tittet ut av teltet igjen, for jeg ropte på ham. "Få på deg skoene!". "Nei, jeg blir her" sa Bjørn. Like etter begynte han å rope på hunden sin "Bamse, Bamse!! Kom hiiiit!"

Igjen så jeg bjørnen i kanten på flokken. Vinden stod fra oss og mot bjørnen. Bjørnen var tydelig i silhuett mot disen. Den så mot meg/oss, så løp den, stoppet og løp igjen. Jeg kunne så tydelig se ørene i silhuett. Den hadde runde bamseører. (Tegning i dagboken)

Den var helt enorm syntes jeg. Jeg tror jeg sa at "Jeg stikker". Jeg gikk rolig de første ti meterne og tenkte "Ikke løp, ikke løp". (For det hadde jeg lært). Så begynte jeg å løpe. Fortere enn Vebjørn Rodal.

Det var omtrent 800 meter til campen. Først gjennom vierkratt, så gjennom elv, så gjennom vierkratt igjen og over en stor myr. Der snudde jeg meg og så at de polske hundene var 40-50 meter bak meg. De danset rundt noe. Jeg tenkte "Nå er bjørnen her. Jeg kommer til å dø".

Jeg løp videre, men kunne så høre Bjørn bak meg. Like før jeg nådde skogen snudde jeg meg og så ham. Det gjorde meg kjempeglad at han var der, men jeg løp like fort. Gjennom skogen, over moreneryggen, over broen og booom inn i teltet. Temmelig hysterisk, kan man vel si. Bjørn var også ganske redd, men ikke hysterisk. Mer lammet. Han hadde ikke hatt sko og klær på seg i teltet, og dessuten hadde Bamse, valpen hans, ikke vært å se.

Martin og William var en smule sjokket over det hele. Og Martin som var erfaren bjørneforsker syntes naturligvis at reaksjonen min var overdreven... Han hadde jo tracket bjørn i Nord-Amerika i mange år. Uansett, reaksjonen min var helt ærlig. Jeg hadde blodsmak i munnen i flere timer etterpå. Jeg fikk akutt behov for å gå på do. Og jeg luktet en intens, merkelig lukt som jeg ikke har kjent før.

Etter en del overtaling ble jeg med ned til saueflokken igjen. En del av gjerdet lå nede. Sauene stod tett, tett sammen med vokterhunden Lazzarone i midten. Ingen sau var revet. Haha, William hadde en øks med seg i hånden til kveet! Skulle han hugge ved?

Jeg rekonstruerte for de andre. (tegning i dagboken)

Mandag, 27.juli

Våknet i 10-11 tiden. Hadde sovet dårlig. Var stresset. Sliten og kvalm. Ikke særlig matlyst. Gikk ned og flyttet nattkveet. Så etter spor. Kunne ikke finne spor. Og heller ikke hår. Synd!

Fikk vite at Munsfjellbamsen var peilet i området på søndagen. Det var den største hannbjørnen i området.

Sov noen timer på ettermiddagen. Gikk ut for å observere om natten sammen med Martin og Karianne. Jeg likte meg ikke noe særlig i det hele tatt. Veldig på vakt. Et par ganger gikk de polske hundene rimelig sterkt ut og bjeffet, men jeg kunne se ganske raskt at det ikke var noe der. Men fikk meg noen støkker. Det ble mye bedre når det ble lyst ute. Det var først på det tidspunktet kvalmen begynte å gi seg.

Tirsdag, 28.juli

(..) Jeg sov halvannen time denne morgenen. Gikk ut på formiddagen for å observere. Hadde hjerteklapp, selv om jeg ikke var så redd for at bjørnen skulle komme midt på dagen. Hvilepulsen var på 104. (...)

Onsdag, 29.juli

Ganske fint vær. Gikk med Helle og William på dagen og observerte.

30.juli

Jeg lar det bli igjen: JokkMokk-underlag, termos, regnplastposer, saft, sukker, Eurax, fiskestang, fiskesnelle, opptenningsbriketter, 1 håndkle, bind, grå singlet, myggnett, 1 t-skjorte, grå genser, vannflaske, myggmelk, kikkert, termometer.

Jeg stod opp sent. Følte meg lat og utslitt. Ble mer og mer sliten ut over dagen. Helle og Per var ute med sauen i storm og pissregn. Snakket med Eivind (mannen min). Bestemte meg for å reise hjem til Steinkjer selv om jeg burde vært et par dager til. Var sliten av å være redd for bjørn hele tiden.

I dagene som var gått måtte jeg hele tiden gå og kjenne på den fæle lukten av meg. Jeg hadde på et vis fått dusjet meg (to 1 1/2 liters flakser med lunken vann helt over kroppen). Men ullundertøyet måtte jeg gå med pga at jeg ikke hadde skift.

De 4 kilometerne ned til bilen var fæle. Pga det elendige været ville jeg ikke spørre noen om de ville følge meg. Det var mye bråk fra stormen. Var redd for at jeg skulle gå rett på bjørn som ikke ville høre meg. Jeg sang så høyt jeg kunne hele veien og bråkte mest mulig. Jeg hadde lest i en gammel jaktbok at man alltid skulle holde kniven med bladet opp hvis man skulle forsvare seg. Der gikk jeg... skrålende i storm med kniven i hånden...

Lettelsen da jeg satte meg i bilen kan ikke beskrives. Lukten fra ullundertøyet kom utrolig sterkt frem i bilen.

På vei hjem fikk jeg fartsbot da jeg passerte Følling. Endelig hjemme!

-------------------------------------