Selvlysende Beagle til catwalken

Det er visst ikke bare veskehunder som er den store hitten. Nå har man laget selvlysende valper. Noe upraktisk er det naturligvis at man må ha dem i et mørkt rom med UV-belysning for å få fram effekten, men ryktene sier at Paris Hilton har donert penger til den videre forskningen.





Hundene er genmanipulerte slik at de produserer et rødt selvlysende protein som det vanligvis er sjøanemoner som er spesialister på.


Forskerne lagde Ruppy, på bildet, ved å først infisere fibroblast-celler (tidlig stadium av bindevevsceller) med et virus som var "motoren" for å sette genet inn i DNA'et i cellekjernen. Deretter overførte de kjernen i fibroblast-cellen til en hunde-eggcelle hvor kjernen var fjernet.


Den neste uken lette de febrilsk etter løpske tisper som ville finne seg i at ingen sex og ingen sædceller var involvert, mens cellen fikk ligge i en petriskål og dele seg. Det klonede embryoet ble satt inn i livmoren hos den utvalgte jomfruen.


På dagtid ser visst beaglene helt normale ut (den i midten er ikke manipulert, men de to andre er):



Oki - hvilke atferder skal vi sette på ønskelisten for våre fremtidige genmanipulerte hunder?

Jeg kommer ikke på så mange jeg vil ha, men minst en jeg vil fjerne. Hva er det for eksempel som gjør det så ytterst nødvendig å riste seg mest mulig i nærheten av MEG etter et bad? Dette må da være en mutasjon som er enkel å fjerne? Gjør sjøanamoner slikt, kanskje?

Men fra spøk til revolver. Hvis jeg legger til side mine personlige og egoistiske interesser i at genteknologien blir langt mer avansert, har jeg likevel kvaler med å akseptere de veiene som gås opp i prosessen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om at vi er i stand til å skape selvlysende valper.

Pippi ikke være Beagle i mitt neste liv.

Tannlegen er ikke noe å være redd for...Mistenksom, nå!

Vi er nok mange som er overbevist om at tannleger på fritiden liker å skyte på småfugler, gnikke isopor på vinduene til ungjenter som sitter barnevakt, skremme småbarn i mørket og er ivrige deltagere på allehelgensnatt. Men så han vi kanskje ikke hatt så forståelsesfulle foreldre og tannleger som denne gutten her.

Denne videoserien er en flott fortelling av hvordan Callan som ikke bare er redd for tannleger, men også alt som er nytt og fremmed, blir trent av sin mamma. Hun bruker mini-marshmellows som belønning (Callans eget valg), bruker en klikker som markør for rett atferd og bruker ord og signaler for å informere Callan om rett atferd.

Hun forsøker å passe på at kravene til Callan ikke blir for store - dvs at det er viktig at han ikke får panikk og å unngå at han begynner å trekke seg tilbake til et "tryggere sted" fra det stedet hvor han får belønningen.

Hun begynner derfor allerede å belønne utenfor tannlegekontoret. Samtidig med dette gjør hun hjemmetrening. Hun belønner Callan for å sitte i en stol (hjemme) og åpne munnen. Hun har også en treningsomgang hvor han skal berøre ulike deler av bilder som hun har tatt på tannlegekontoret og en hvor han skal bruke en tannlegeleke.

Mammaen bruker noen ganger bamsen til Callan til å gjøre ting mindre skremmende og hun gir aldri gir oppmerksomhet på fryktatferd. Hun gir tydelige signaler om ønsket atferd, bruker sin egen plassering av belønninger til å få ham dit hun vil og dersom det går litt dårlig finner hun lettere atferder eller får ham til å trene henne selv til de samme atferdene. Se hvordan det går fremover her:

Sitte i stol og åpne munnen:

Ta på bilder:

Være tannlege selv:

Første tur:

Andre tur:

Tredje tur:

Fjerde tur:

Femte tur:

Sjette tur:

Og syvende tur (1 uke siden!):

Jippi! Sitter i stolen og åpner munnen mens det borres i naborommet!

Mer enn hva jeg pleier å begynne å svette av når det gjelder tannlegekontorer. Dette etter at min mor og tannlegen satt på meg da jeg var seks år og borret i alle seksårsjekslene mine uten bedøvelse. Dette var en av de første gangene jeg var til tannlege. Jeg hylte av skrekk mens de oppgitt og kanskje litt sint fortalte meg at det ikke var noe å være redd for :) Jeg husker det meget godt, kan du si. Heldigvis gruer jeg meg ikke før jeg sitter i stolen, men disse lydene og luktene og skrapingen i tennene med den derre nålen gjør at jeg stivner i hele kroppen. Etterpå er jeg utslitt og stiv og støl.

Etter at jeg slo til en tannlege i panikk, kremt, har jeg heldigvis kommet til en tannlege som jeg har en avtale med om at hun sier til meg alt hun skal gjøre på forhånd. "Nå skal jeg skrape litt i tennene dine med denne" osv. Det virker på den måten at hun i det i det minste ikke er i fare for å bli overfalt av meg. Flink, hva?!

Til mammaen til Callan: Lykke til med treningen videre! Gleder meg til å se fortsettelsen!