Jeg ble derfor temmelig overrasket da jeg ikke fant spor av lederskapsteorien verken i gamle hundebøker, eller i beretningen om Pelle. Da jeg forsøkte å finne opphavet til denne teorien, var det nokså vanskelig, alt jeg fant var vage henvisninger til ulver og "sunn fornuft". Til min store overraskelse ser det ut til at lederskapsteorien er yngre enn prinsippene bak klikkertreningen, de "tradisjonelle" metodene er ikke tradisjonelle i det hele tatt! Faktisk ble mye av "forskningen" som ligger til grunn for forestillingen om dominanshierarkier hos dyr forkastet allerede på 1940-tallet (6)!!
Kanskje har Karen Pryor rett, kanskje så ikke "vanlige folk" nytten av treningsmetoder for delfiner, som tross alt utgjør en større treningsutfordring enn hunder. Delfiner stikker av hvis de ikke er fornøyd, hunder er enklere sånn sett - de lar seg behandle brutalt. Slik sett kan man si at hundetrenere hadde et valg, og de valgte lederskapet.Jeg er så gammel at jeg arbeidet sammen med en gjeterhund på mine besteforeldres støl på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Mine besteforeldre hadde ingen hundebøker som jeg vet om, men oppdrog en rekke gjeterhunder basert på kunnskapsoverføring fra sambygdinger. Ikke husker jeg at det noen gang var snakk om at hverken hunden, hesten eller kyrne var dominante eller at vi måtte vise hvem som var sjefen. Vi barna fikk grundige instrukser om å aldri skremme eller slå dyrene. Vi fikk heller aldri lov å nevne noe som gjaldt slakting når vi var i nærheten av dyrene. Løpe og rope i fjøset var ikke lov, mens herje, leke og kose i kalvebingen var obligatorisk. Vi deltok i stell som foregikk med en slik ro og trivsel, at det antagelig er grunnen til at jeg valgte å arbeide med dyr senere.
Vi hadde blant annet som jobb å pusse alle kuene ved hvert stell. Det skulle ikke henge møkk i pelsen og var dyrene sjuke skulle de stelles med stor omsorg. Ingen av mine besteforeldres kyr var sky, redde eller aggressive, men tok de til seg kviger (jeg husker en som ble kalt Fermelin som gav meg ufrivillig nærkontakt med hornene) var det alltid mye jobb med å få dem like snille, rolige og håndterlige som de andre. Midt på dagen hvis det var finvær og kyrne våre lå på vollen kunne vi legge oss oppå dem for å sove. Den deilige, varme kukroppen med de romlende lydene fra vommen.
Min Goffa (bestefar) pleide å trene søk med hunden i snøen om vinteren. Det var alltid spennende å bli gravd ned i en hule og vente til hunden grov seg ned til oss. Tanja var en lydig, kjærlig og vennlig hund som i mitt hode er nærmest omgitt av et magisk lys - også nå etter jeg er blitt voksen. Den neste hunden, Carola, fikk de etter jeg var blitt tenåring. Hun ble ikke gjeterhund fordi de sluttet med stølsdriften, men kunne rydde opp søppel på gulvet og bære brødskiver til hesten (hun satte seg ned mellom frambeina på den og hesten plukket ut av munnen hennes).
At besteforeldrene mine kjeftet på hunden er vel sannsynlig, men ærlig talt er ikke dette minner som stikker seg fram. Blant det jeg husker av lærdom var at vi alltid skulle belønne hunden når den kom, selv om det skulle skje at hun ikke kom med en gang. Noen fysisk avstraffelse av hunden minnes jeg ikke. Først og fremst var det et stort fokus på at hunden skulle læres - ikke tvinges.
På loppemarked og Fretex er jeg alltid på jakt etter dem - de utslitte og hele bøkene, eller de ikke fullt så utslitte bøkene med valpetannmerker. På samme måte som Ane har jeg lest en rekke gamle hundebøker og blitt forbauset over at bøker jeg trodde ville inneholde "gammeldagse" ideer er langt bedre enn sine yngre slektninger. Lederskapsideen er fraværende og hundetrening er ikke omgitt av det mystiske skjæret som det gjerne fremstilles av blant lederskapsentusiastene. - Skal hunden din bli lydig må den se opp til deg og respektere deg som sjef. Og skal du vinne lederskapskonkurransen må du ha de rette karaktertrekkene og utstråle den rette energien (og annet newagebabbel).
I de gamle bøkene går man heller rett på sak, uten å tillegge hunden følelser og ideer. "Hvordan lære hunden innkalling". "Hvordan lære hunden å ligge på plassen sin" osv. Som den realist jeg er liker jeg best denne tilnærmingen og jeg opplever at lederskapsfilosofien kommer i veien for vanlig logikk - at hunder lærer av det de opplever i sitt miljø.
Jeg tenker på de blanke og forvirrede uttrykkene som sprer seg over ansiktene til folk når jeg spør dem hvordan de har lært en hund en kommando som de sliter med å få den til å adlyde. De skjønner virkelig ikke spørsmålet. De har jo vist hunden hvem som er sjefen! De demonstrerer velvillig at de har vært strenge og autoritære når de har sagt kommandoen.
GÅ OG LEGG DEG!!!
Nå skjønner du vel hvor god leder vi har vært?
Innlegg
